Fiske etter breiflabb: rovfisken som bærer sin egen fiskestang
Hver artikkel i denne serien besvarer det samme spørsmålet: hvordan lurer sportsfiskeren rovfisken? Med hvilket agn, på hvilket dyp, til hvilken tid. Hos breiflabben står det en kollega i den andre enden av snøret. Den første ryggfinnestrålen er bygd om til en fiskestang, med en hudflik som agn ytterst, og den ligger stille på bunnen til byttet er nær nok. Derfor heter denne artikkelens pol: rovfisken som bærer sin egen fiskestang. Det som menes her, er breiflabben, *Lophius piscatorius*, hjemme fra Barentshavet til Middelhavet.
Sportsfisker, djevel, frosk: hva Europas navn vet om den
Opprinnelsen til de vitenskapelige navnene er beskrevet av The ETYFish Project, et etymologisk register over fiskenavn. Artsnavnet piscatorius betyder der «som hører til en sportsfisker» — med henvisning til den første ryggfinnepiggen, som er omdannet til et fiskeapparat, illicium, som bærer et knoll- eller kjøttaktig «agn», esca, for å lokke byttefisk mot «cavernous mouth» — det hulelignende gapet. Slekten Lophius kommer ifølge ETYFish fra gresk *lóphos*, «kam» eller «manke», et gammelt navn på nettopp denne arten — antagelig, sier ETYFish, på grunn av ryggfinnen med tre tentakkelaktige pigger på hodet. Linné ga navnet i 1758; fisken bærer altså fiskestangen allerede i det vitenskapelige navnet.
Folkenavnene deler seg i tre leirer. I GBIF-listen over folkenavn for *Lophius piscatorius* (nøkkel 2415075, 217 oppføringer) står sportsfiskerleiren: engelsk «angler», tysk «Anglerfisch», italiensk «Rana pescatrice», portugisisk «peixe-pescador», rumensk «Peste pescar», russisk «Европейский удильщик», ungarsk «európai horgászhal», gresk «Πεσκαντρίτσα». Ved siden av djevelleiren — og her står et av våre egne norske navn: tysk «Seeteufel» (havdjevel), nederlandsk «Zeeduivel», russisk «Морской черт», norsk «sjødævel», fransk «diable», walisisk «Cythraul y Môr». Og froskeleiren: italiensk «Rospo» og «coda di rospo», katalansk «granota de mar», spansk «pejesapo», polsk «Żabnica», slovensk «Morska žaba», svensk «havspadda», gresk «Βατραχόψαρο». I tillegg to einstøinger: tyrkisk «Fener Balığı», lyktefisken, og vårt eget norske «breiflabb», det brede gapet. Mange navn tolker denne artikkelen bevisst ikke — spansk «Rape», portugisisk «Tamboril», fransk «Baudroie», kroatisk «Grdobina» —, fordi opprinnelsen deres ikke står i noen av kildene som er lest.
💣 Navnefellene er denne gangen tre. Engelsk «monkfish» står i GBIF-listen også ved havengelen, en hai (*Squatina squatina*) — der dukker til og med nederlandsk «zeeduivel» opp igjen. Fransk «lotte» står også ved laken (*Lota lota*), en ferskvannsfisk denne serien har viet en egen artikkel; ifølge FishBase selges breiflabb uten skinn og hode som «queue de Lotte». Og på tysk heter også fisker fra en annen familie (Antennariidae) «Anglerfisch». For japansk fører listen bare «ニシアンコウ»; det kortere «アンコウ» hører hos GBIF til en annen art. For arabisk fører den ikke noe navn i det hele tatt.
Fiskestangen på hodet
Hvordan den jakter, beskriver Havforskningsinstituttet på temasiden sin om arten, på nynorsk: Den ligger i ro og lokker til seg bytte med den fremste finnestrålen, «som fungerer som ei fiskestong med ein hudflik som agn» — på bokmål: som fungerer som en fiskestang med en hudflik som agn. Enhver fisk som kommer nær nok det store gapet, blir slukt når den lynraskt river opp gapet og suger byttet inn. Og så setningen som blir hengende: Man har funnet til og med sjøfugler og otere i magen på breiflabb. FishBase-artssiden bekrefter bildet: Den ligger «half-buried in the sediment waiting for its prey», halvt nedgravd i bunnen, lokker med fisketråden sin og spiser mest fisk, av og til sjøfugl. Escaen beskriver FishBase som todelt, med to brede, bladaktige fliker.
Grunnlagsdataene, hver med kilde, fordi kildene ikke er enige overalt. FishBase: marin, bunnlevende på dypt vann, 20 til 1 000 meter, på sand og mudder, også på fjellbunn; fra det sørvestlige Barentshavet til Gibraltar, inkludert Middelhavet og Svartehavet; opptil 200 centimeter og 57,7 kilogram, vanligvis rundt 100 centimeter; høyeste rapporterte alder 24 år; IUCN «Least Concern» (livskraftig, vurdert 2013); fare for mennesker: «Harmless», ufarlig. MarLIN, informasjonsnettverket til britiske Marine Biological Association, oppgir derimot nedre tidevannssone ned til 550 meter, i tillegg skjellsand og grus, og «large curved teeth in both jaws», store, krumme tenner i begge kjever. Havforskningsinstituttet treffer den allerede i strandsonen og oppgir levetiden til mer enn 25 år. ⚠️ Hvor grunt den kommer, og hvor gammel den blir, svarer kildene altså ulikt på — denne artikkelen glatter ikke over det.
To breiflabber, ett navn
I Middelhavet og Atlanterhavet lever det ved siden av *L. piscatorius* en svært lik art til, svartflabb, *Lophius budegassa*. Hva kildene gir for å skille dem:
- Navnet kommer fra Genova. *budegassa* kommer ifølge ETYFish fra *budegasso*, det lokale navnet ved Genovabukta.
- Fargen på bukhulen. Havforskningsinstituttet skiller artene på kledningen i bukhulen: lys hos *L. piscatorius*, svart hos *L. budegassa*. FishBase oppgir også en lys bukhinne for *L. piscatorius*.
- I nord nesten bare én art. Norske fangster er ifølge Havforskningsinstituttet nesten utelukkende *L. piscatorius* — bare omtrent én av 1 000 er *L. budegassa*.
- Navnene hjelper ikke. I GBIF-listen for *L. budegassa* (nøkkel 2415070) står de samme navnene som hos breiflabben: fransk «Baudroie» og «Lotte», tyrkisk «fener baligi», maltesisk «Petrica».
⚠️ Rekkverket her: Bukhulen ser man først under sløyingen — på en levende fisk hjelper dette kjennetegnet ikke. Denne artikkelen er ingen bestemmelsesnøkkel; den som må vite arten sikkert, spør rette fiskerimyndighet eller slår opp i en fagbok.
Hva det betyr ved vannet
- Den er ingen standardfangst — og det er det ærlige svaret. Ingen av kildene som er lest her, beskriver breiflabben som mål for sportsfiskere; FishBase fører den som «highly commercial» (kommersielt svært viktig), og Havforskningsinstituttet beskriver garn og bunntrål. Hvis den likevel en gang henger på kroken, er det der den lever: på bunnen over sand eller mudder.
- Lær av bakholdsjegeren. Den ligger stille, beveger bare agnet og slår til når byttet er nær. Det er logikken i ethvert bunnagn som ligger rolig foran en rovfisk — at en bestemt fiskemetode fanger breiflabb, belegger ingen av kildene, og denne artikkelen lover ingen.
- Aldri hånden i gapet. Store, krumme tenner i begge kjever og et gap som suger byttet inn: Krok av bare med en lang tang, og sitter kroken dypt, kutt heller fortommen.
- Ta størrelsen på alvor. En fisk som ifølge FishBase kan bli to meter og over 57 kilogram, løfter man ikke over ripa med ett grep — håv eller klepp bare der det er tillatt.
- Ufarlig betyr: ikke giftig. I motsetning til fjesingen i forrige artikkel fører FishBase breiflabben som «Harmless» — ingen giftpigger. Faren er tenner og vekt, ikke gift.
- Sjekk reglene selv. Denne artikkelen oppgir bevisst ingen minstemål, kvoter eller fredningstider — breiflabb er en hardt beskattet matfisk, og reglene varierer etter land og havområde. Avgjørende er rette fiskerimyndighet; dette er ikke juridisk rådgivning.
Breiflabben er fisken som best viser hva fiske handler om: å ligge stille på rett sted og slå til i rett øyeblikk. Å treffe akkurat det øyeblikket er vanskeligere for mennesker enn for den. StrikeAhead leser forhold og dybde og lærer av fangstene dine; appen sier når det er verdt å dra ut, og StrikeAhead Pathfinder sier hvem du skal dra ut med på ukjent vann — kuratert, personlig kontrollert, med verifiserte fangster i stedet for reklamebilder.