StrikeAhead

Fiske etter wahoo: fisken Hemingway satte over alle andre

Spurt om hvilken fisk som smakte best, skal Ernest Hemingway ikke ha nølt: Wahooen var den beste matfisken, den raskeste løperen og den hardeste kjemperen i havet. Slik står det i japansk Wikipedia, som viser til boken *Fishing the World* av Steen Ulnits (2011). Og den nevner enda et funn: Det finnes et minnebilde der Gregorio Fuentes, kapteinen på Hemingways fiskebåt, viser fram en wahoo på 85 pund (38,5 kg). Denne artikkelen handler om wahooen, *Acanthocybium solandri* — tysk Wahoo, spansk peto, fransk thazard-bâtard eller thazard noir, italiensk acantocibio, portugisisk cavala-da-índia, på Hawaii ono, japansk カマスサワラ (kamasusawara).

En slektning av tunfisken som ser ut som en barracuda

Wahooen hører til familien makreller og tunfisker (Scombridae), men med sin slanke torpedoform ser den heller ut som en barracuda (tysk Wikipedia). Slektskapet avsløres først av småfinnene mellom de bakerste finnene og halen. Ifølge fransk, portugisisk og nederlandsk Wikipedia er den den eneste arten i sin slekt. Navnet *Acanthocybium* utleder FishBase fra gresk: akantha, tornen, og kybion, et ord for en tunfisk. Artsnavnet *solandri* hedrer svensken Daniel Solander (1733–1782), en elev av Linné (FishBase), som ifølge norsk Wikipedia deltok i kaptein Cooks første ekspedisjon. Georges Cuvier beskrev arten i 1832 som *Cybium solandri* (nederlandsk Wikipedia) — og det ifølge norsk Wikipedia etter en tegning og beskrivelse fra Solander, ikke etter en fisk i hånden.

Slik kjenner du den igjen

Kroppen er langstrakt og oval i tverrsnitt (FishBase), bare lett sammentrykt fra sidene. Snuten er omtrent like lang som resten av hodet, munnen stor og besatt med kraftige, trekantede, flate og fint sagtaggete tenner; den bakre delen av overkjeven forsvinner helt under beinet foran øyet (FishBase). Gjellegitter mangler helt — for japansk Wikipedia grunnen til at den ikke kan filtrere plankton og bare spiser byttedyr av en viss størrelse. Den første ryggfinnen er lang og lav med 23 til 27 piggstråler, den andre kort med 12 til 16 bløtstråler; gattfinnen har 12 til 14 bløtstråler og ingen piggstråler (FishBase). Bak dem sitter det oppe 8 til 9 og nede 9 småfinner (tysk Wikipedia). Kroppen har små skjell, men ikke det skjellpanseret bak hodet som mange tunfisker har. Sidelinjen knekker ifølge tysk Wikipedia under midten av den første ryggfinnen brått ned mot kroppens midtlinje, og den smale halerota bærer ifølge norsk Wikipedia en kraftig langsgående kjøl med to mindre kjøler ved siden av.

Fargen: Ryggen skimrer blågrønn, sidene er sølvfargede med 24 til 30 koboltblå loddrette striper som når ned under sidelinjen (FishBase); noen er ifølge tysk Wikipedia doble eller Y-formede. Hva som skjer med stripene etter døden, er kildene ikke enige om: Engelsk Wikipedia skriver at fargene falmer raskt, den tyske at stripene blir svarte, den japanske at de blir mørkere. Fra den atlantiske king mackerel (kongemakrell) skiller den seg ifølge arabisk Wikipedia ved en hudfold som dekker underkjeven når munnen er lukket.

  • Størrelse: FishBase oppgir 250 cm totallengde som maksimum og 170 cm (gaffellengde) som vanlig; den tyngste publiserte vekten er 83 kg. Kjønnsmoden blir den ifølge FishBase ved rundt 99 cm (85 til 105 cm). Den franske rekorden ligger ifølge fransk Wikipedia på 38 kg, tatt utenfor Guadeloupe. Gjennomsnittsvekten oppgir russisk Wikipedia til 10 til 20 kg.

Hvor den står, og hva den spiser

  • Utbredelse: ifølge FishBase i tropiske og subtropiske farvann i Atlanterhavet, Indiahavet og Stillehavet, inkludert Karibia og Middelhavet, mellom 59° nord og 48° sør. Tysk Wikipedia nevner som eksempel farvannet utenfor La Palma; i Japan er den ifølge japansk Wikipedia særlig vanlig rundt Izu- og Ogasawara-øyene, Okinawa og Amami. Ifølge engelsk Wikipedia viser genetiske undersøkelser to svakt atskilte bestander i Atlanterhavet og i Indo-Stillehavet, mellom hvilke det trolig er mye utveksling.
  • Dybde: en fisk i overflaten — FishBase oppgir 0 til 20 meter, vanligvis 0 til 12. Den lever pelagisk og oseanisk, altså i de frie vannmassene (FishBase). Russisk Wikipedia treffer den som regel ikke langt fra kysten, ved rev og over kontinentalsokkelen, sjeldnere i åpent hav.
  • Føde: fisk og akkar (FishBase). En studie i det vestlige og sentrale Stillehavet fant ifølge engelsk Wikipedia i magene 84,64 % fisk, 14,26 % blekkspruter og 1,1 % krepsdyr. Som byttedyr nevner tysk og norsk Wikipedia sildefisker, flygefisk, lysprikkfisk, små hestmakreller og piggsvinfisk, den norske også andre makrellfisker. Ifølge finsk Wikipedia kan den med sin enorme munn svelge overraskende store byttedyr. FishBase plasserer den på trofisk nivå 4,3.
  • Slik jakter den: Ifølge russisk Wikipedia angriper den — i motsetning til en marlin, som tar igjen byttet bakfra — fra dypet med enormt tempo, bommer ofte og setter så an på nytt. Før angrepet svømmer den rolig ved siden av eller under en stim småfisk, står stille eller svinger unna og venter til byttet er langt nok unna.
  • Leieboere: De fleste wahooer bærer ifølge engelsk Wikipedia en ikte i magen, kjempemageormen *Hirudinella ventricosa*, som tilsynelatende ikke skader fisken. Japansk Wikipedia legger til: Den angriper ikke mennesker, så på kjøkkenet er den intet problem.

Gyting over flere måneder

Eggene driver i de frie vannmassene, larvene likeså (FishBase). Gytetiden ser ifølge FishBase ut til å strekke seg over lang tid: Fisk i ulike modningsstadier fanges ofte samtidig. Svensk Wikipedia skriver at den noen steder kan omfatte hele året, i det vestlige sentrale Atlanterhavet derimot mai til august. Kjønnsmoden blir den ifølge svensk Wikipedia ved ett til to års alder — den franske sier to til fire. Også for fruktbarheten spriker tallene: FishBase regner med 6 millioner egg, svensk Wikipedia med rundt 60 millioner i året, den franske med omkring én million i året. Og alderen: FishBase oppgir over 4 år, den svenske minst 5 til 6, den franske opptil 10. Hunner er ifølge engelsk Wikipedia vanligere enn hanner, med forhold fra 1:0,9 (Puerto Rico) til 3,5:1 (North Carolina). Den vokser raskt — en studie fra Korallhavet (Zischke og kolleger, 2013) sier det allerede i tittelen.

Slik fanger man den — og hva du bør vite

FishBase fører den som en viktig sportsfisk i noen områder. Den fanges ifølge italiensk, engelsk og japansk Wikipedia først og fremst ved dorging (trolling), i Japan også med spyd. I Mexicogolfen fanger man den ifølge engelsk Wikipedia mest vellykket om vinteren med levende agn rundt olje- og gassplattformer på dypt vann. Spansk Wikipedia roser kampen på lett og middels tungt utstyr og fremfor alt farten i det første utrasset.

Mest utførlig er russisk Wikipedia: Den biter på nesten alt — multe, fiskestrimler, akkar, kunstagn —, men mest effektivt på wobblere eller jerkbaits som går 1,5 til 3 meter dypt, og på tunge sluker opptil 80 gram, som kan kastes eller dorges. Vanlige trekroker bøyer den opp; Wikipedia anbefaler forsterkede saltvannstrekroker og agn av plast i stedet for tre. Og fremfor alt: Uten stålfortom bør man ikke engang dra ut — tennene biter over kraftig nylon. Oftest biter den der i september og mars; for hvilket farvann, sier artikkelen ikke. Arabisk Wikipedia advarer dessuten om at tennene kapper sener når målet egentlig er tunfisk eller marlin.

⚠️ Det som følger, er en slutning ut fra biologien, ikke en kildeopplysning: En fisk som jakter i de øverste 12 til 20 meterne, angriper fra dypet med fart og biter over nylon, er en fisk for raskt dorgede agn nær overflaten, for kanter og rev over dypt vann — og for en stålfortom. I Europa ligger de realistiske farvannene der kildene plasserer den: på Kanariøyene (La Palma, der den heter peto), på Asorene (ifølge portugisisk Wikipedia serra-da-índia) — Middelhavet er, se nedenfor, omstridt.

To advarsler. FishBase, nederlandsk og portugisisk Wikipedia registrerer tilfeller av ciguateraforgiftning etter inntak — en gift fra tropiske revalger som hoper seg opp i rovfisk og ikke ødelegges ved koking. Og tennene: ifølge engelsk Wikipedia knivskarpe — hold avstand når du kroker av, og bruk tang. Kjøttet regnes som hvitt, fast og av svært god kvalitet (FishBase, engelsk Wikipedia); i Japan settes den ifølge japansk Wikipedia pris på om våren og høsten, som sashimi, frityrstekt, marinert i miso og mellom Hachijō og Ogasawara-øyene til den tradisjonelle øy-sushien.

Og bestanden? IUCN klassifiserer den som «Least Concern» — ikke truet (FishBase: vurdert 1. mars 2022). Ifølge engelsk Wikipedia regnes arten samlet sett ikke som overfisket, og fordi den ikke danner tette stimer, er den mindre utsatt for industrielt fiske enn tunfisk; den tas likevel jevnlig som bifangst på line og i snurpenot rundt drivende gjenstander. For Atlanterhavet finnes det siden 2003 en egen forvaltningsplan for gullmakrell og wahoo (engelsk Wikipedia). FishBase vurderer sårbarheten for fiske som «moderat til høy» (46 av 100), motstandskraften som middels (fordobling på 1,4 til 4,4 år) — og sårbarheten for klimaendringene som «svært høy» (76 av 100). Minstemål, fangstmengder og fredningstider fastsetter hvert land selv — sjekk dem på stedet.

Fem motsigelser, latt stå åpne

  • Hvor stor? FishBase: høyst 250 cm, i likhet med fransk, portugisisk, nederlandsk, svensk, finsk, russisk og japansk Wikipedia. Den tyske og den norske: høyst rundt 210 cm. Den engelske og den spanske: opptil 2,77 m. Den italienske: 2 m ved over 60 kg. Nesten alle er bare enige om vekten: 83 kg.
  • Hvor rask? FishBase oppgir ikke noe tall. Svensk Wikipedia: 75 km/t i korte spurter. Den norske og den russiske: 77 km/t. Den finske: 80 km/t. Den arabiske: 60 miles i timen, altså 97 km/t. Hvor tallene kommer fra, sier ingen av disse versjonene.
  • I Middelhavet — ja eller knapt? FishBase, tysk, svensk, norsk, nederlandsk, fransk og japansk Wikipedia regner uttrykkelig Middelhavet med i utbredelsesområdet. Italiensk Wikipedia sier imot: Der er den svært sjelden, det finnes svært få meldinger, også fra italienske farvann, og den holder seg alltid langt fra kysten. Den franske skriver at den om sommeren våger seg helt til England — den russiske og den spanske treffer den derimot ofte ikke langt fra kysten.
  • Einstøing eller stim? FishBase: ofte alene eller i små, løse grupper, ingen tette stimer. Engelsk og arabisk Wikipedia: alene eller to eller tre sammen — under gunstige forhold likevel i stimer på 100 og flere (den spanske forsyner nettopp denne setningen med «kilde mangler»). Fransk: grupper på 2 til 6. Finsk: stimer på noen dusin. Russisk: einstøing, danner ingen stimer.
  • Matfisk for handelen eller sportsfisk? Nederlandsk Wikipedia: betydelig kommersiell betydning, men sportsfiskere jakter lite på den. Den norske stikk motsatt: ikke noe kommersielt fiske, men ettertraktet blant sportsfiskere. Den svenske: Som fisk uten stimadferd er den tradisjonelt først og fremst et mål for sportsfisket. FishBase fører den som kommersiell og som sportsfisk; portugisisk Wikipedia nevner rundt 3 000 tonn fangster registrert av FAO.

Seks navn som leder til feil fisk

  • «Kingfish» og «kongemakrell». Den engelske GBIF-navnelisten fører for wahooen også «Kingfish» og «Pacific king-fish», den russiske «Korolevskaya makrel» (kongemakrell). Atlanterhavets king mackerel er likevel en annen fisk; arabisk Wikipedia nevner som forskjell hudfolden over underkjeven, som bare wahooen har.
  • «Barracuda» og «Pike Mackerel». Også disse navnene står i GBIF-listen. Barracudaen (egen gruppe i denne serien) har ifølge norsk Wikipedia større skjell og tenner og en bredere halefinne uten kjøler; arabisk Wikipedia nevner de dolkaktige tennene og de iøynefallende skjellene.
  • カマスサワラ — navnet med to fisker. Det japanske navnet forbinder kamasu (barracuda) og sawara (spansk makrell). I Nagasaki het den ifølge japansk Wikipedia オオカマス (ookamasu, «stor barracuda»); iktyologen Kamakichi Kishinoue fant det upassende og ga den dagens navn. Fra de ekte sawara (slekten *Scomberomorus*) skiller den seg ifølge japansk Wikipedia ved de manglende gjellegitrene, det langt tilspissede hodet og den nesten rektangulære første ryggfinnen.
  • «Peto», «sierra», «serra». På spansk heter den peto, sierra golfina eller guatapaná (spansk Wikipedia), på Kapp Verde serra, på Asorene serra-da-índia (portugisisk Wikipedia). GBIF fører også «Sierra» og «Carite tiburón». Spansk Wikipedia sammenligner den uttrykkelig med caballa real og caballa española — nære slektninger som man kan forveksle den med. Og «cavala» betyr på portugisisk ganske enkelt makrell.
  • «Kolyuchaya pelamida» og «thon banane». Russisk Wikipedia kaller den også колючая пеламида — «tornet pelamide», altså tornet bonito; den franske kjenner «thon banane», banantunfisken. Verken bonito eller tunfisk: Wahooen er den eneste representanten for sin slekt. Den ekte bonitoen behandles i en egen gruppe i denne serien.
  • Ono, hoo, oahu. På Hawaii heter den ono (engelsk Wikipedia), i USA av og til kort hoo; russisk Wikipedia lister også «оаху». Og i GBIF-listen står det oppføringer som det danske «Vurracina» eller det greske «Ακανθορίκι», som ikke finnes igjen i noen annen kilde — slike navn bør tas med forbehold.

Da gjenstår spørsmålet som hver artikkel i denne serien begynner med: når. Dybde, føde og jaktmåte står ovenfor, og de ligger fast. Det som endrer seg hver dag, er alt det andre — og om en dag på vannet er verdt det, avgjøres nettopp der. Det regner StrikeAhead ut: Den tar forholdene ved ditt vann og forteller deg når turen er verdt det. Og fordi man ikke leter etter en havgående fisk fra land, forteller StrikeAhead Pathfinder deg hvem du drar ut med: kuraterte guider og skippere, personlig kontrollert før de blir listet — lisens og forsikring —, med verifiserte fangster i stedet for reklamebilder, uten betalt rangering og for deg som sportsfisker uten formidlingsgebyr.

Fisk det riktige øyeblikket →