StrikeAhead

Gulstripet barrakuda (Sphyraena chrysotaenia): den lille barrakudaen fra Rødehavet — notert som horngjel i 1931, i dag i Levantens garn

Den som får en barrakuda i det østlige Middelhavet som knapt er lengre enn en hånd, tenker som regel på en ung europeisk barrakuda. Ofte er det likevel en egen art: *Sphyraena chrysotaenia* — på engelsk yellowstripe barracuda, på italiensk barracuda dalle strisce gialle, barracuda orientale eller barracuda ottuso (italiensk Wikipedia), på maltesisk lizz ta' lvant, på gresk Κουτσομουρόλουτσος, på arabisk باراكودا الخط الأصفر (GBIF, Wikidata). Noe eget norsk navn oppgir verken GBIF eller Wikidata; «gulstripet barrakuda» er her en beskrivende oversettelse av det engelske navnet. Arten hører opprinnelig hjemme i Indo-Stillehavet og Rødehavet og har kommet inn i Middelhavet gjennom Suezkanalen. Her får du vite hvordan du kjenner den igjen, hvor langt den allerede har kommet, hva den spiser — og hvorfor det første funnet i Middelhavet ble registrert under feil navn.

1931: en barrakuda, notert som horngjel

Arten ble beskrevet av Carl Benjamin Klunzinger i 1884. Det første funnet i Middelhavet stammer ifølge CIESM-atlaset over eksotiske fisker fra Palestina — publisert av Spicer 1931, men under navnet *Belone acus*, altså som horngjel. En langstrakt, sølvblank fisk med spiss snute: forvekslingen er forståelig.

Slik kjenner du den igjen

  • Liten. Vanlig er 12–25 cm (CIESM-atlaset) eller 20–25 cm (engelsk Wikipedia). De tyngste eksemplarene FishBase oppgir, veier knapt 150 g. En barrakuda på over en halv meter er ingen *S. chrysotaenia*.
  • Bukfinnen sitter under brystfinnen. Det er kjennetegnet CIESM-atlaset bruker for å skille den fra Middelhavets to store barrakudaer: hos *Sphyraena sphyraena* og *S. viridensis* sitter bukfinnen bak spissen av brystfinnen.
  • Gul hale. CIESM-atlaset og italiensk Wikipedia: halefinnen er gul. FishBase legger til: gul med svart i øvre og bakre kant.
  • Ett mørkt lengdebånd. Fra snuten gjennom øyet til halerota, på hodet ofte gulaktig (FishBase, engelsk Wikipedia) — derav det engelske navnet. Italiensk Wikipedia beskriver det som en til dels utydelig gul eller brun linje; ryggen kan ha et gyllent skjær.
  • Tenner som hos alle barrakudaer. Lange, spisse kjever, underkjeven litt framskutt, store fangtenner i ulike størrelser i kjevene og i ganen (CIESM-atlaset).
  • To langt adskilte ryggfinner, den første med piggstråler, der den første er lengst; den andre begynner foran gattfinnen. Halen er tydelig kløftet.

Hvor langt den har kommet

Listen i CIESM-atlaset leses som en reiserute mot vest: Palestina 1931, İskenderun (Tyrkia) 1957, Libanon 1964, Mersin (Tyrkia) 1966, Libya 1970, Malta 1993, Det joniske hav og det sørlige Adriaterhavet 2001 (første funn i Adriaterhavet: Pallaoro og Dulčić). I tillegg kommer funn fra Kuşadası-bukta i Egeerhavet og fra Diafani på Karpathos. Engelsk Wikipedia nevner dessuten Gabès-bukta (Tunisia) fra 2002, der arten fram til 2007 utgjorde en viktig del av fangsten. Atlaset oppsummerer etableringen med to ord: «very common».

Leveområde, byttedyr, gytetid

  • Kystnært og grunt. Fra bunnært til de frie vannmassene, ned til omtrent 50 m dyp (CIESM-atlaset, FishBase, engelsk Wikipedia). Ungfisk står ofte på svært grunt vann.
  • I store stimer. Alle kilder som beskriver atferden, kaller den stimlevende.
  • Jakter stimfisk ved bunnen. Hovedbyttet er sildefisker som rund sardinell (*Sardinella aurita*) og ansjos (*Engraulis encrasicolus*), i mindre grad krepsdyr (CIESM-atlaset, engelsk Wikipedia).
  • Kort liv. Høyst omtrent 5 år; som regel kjønnsmoden som 2-åring ved rundt 19,5 cm totallengde (engelsk Wikipedia; FishBase: 19,3 cm).
  • Egg og larver driver i planktonet (CIESM-atlaset).

En barrakuda for fisket i Levanten

Ifølge CIESM-atlaset bidrar arten betydelig til trål- og ringnotfisket i det østlige Middelhavet. Engelsk Wikipedia kaller den den vanligste barrakudaen i det småskala kystfisket i Libanon — den skal overgå de andre ilandførte artene med 70 %. For Suezbukta nevnes tegn på overfiske: mange ilandførte fisker var for små til å være kjønnsmodne. Hos FishBase er den ikke vurdert av IUCN; sårbarheten for fiske vurderer FishBase som lav (24 av 100).

Hvor kildene motsier hverandre

  • Hvor stor blir den? Italiensk og spansk Wikipedia: høyst 30 cm. Engelsk Wikipedia: 32 cm standardlengde, altså uten halefinne. FishBase: 32,2 cm totallengde. CIESM-atlaset: opptil 35 cm.
  • Hvor mange piggstråler i den første ryggfinnen? CIESM-atlaset og engelsk Wikipedia: 5. FishBase: 6. Også for gattfinnen teller de ulikt — CIESM skriver «I + 9», FishBase «2 piggstråler, 9 bløtstråler».
  • Vanlig eller sjelden? Italiensk Wikipedia kaller den Middelhavets minst utbredte barrakudaart. CIESM-atlaset kaller den «very common», engelsk Wikipedia den vanligste barrakudaen i den libanesiske fangsten. En mulig forklaring: Italiensk Wikipedia ser på hele Middelhavet, de andre kildene først og fremst på den østlige delen.
  • Når gyter den? CIESM-atlaset og engelsk Wikipedia: april til september. For det sentrale Middelhavet nevner engelsk Wikipedia august til november.
  • Hvilken orden hører den til? Spansk og tyrkisk Wikipedia: abborfisker. Engelsk Wikipedia: Carangiformes. CIESM-atlaset plasserer barrakudaene under Scombriformes. Familien — barrakudaer (Sphyraenidae) — er den samme overalt.

Tre feller ved navnet

  • «Obtusata» er kanskje samme art — kanskje ikke. CIESM-atlaset fører *Sphyraena obtusata* som synonym. Italiensk Wikipedia skriver at de to er så like at de knapt kan skilles, og at det ikke er sikkert om det dreier seg om to atskilte arter. Derfor dukker navnene becune obtuse (fransk) og picuda obtusa (spansk) også opp hos GBIF for *S. chrysotaenia*, og en artsbestemmelsesportal kaller den obtuse barracuda.
  • Den tredje lille barrakudaen. Også *Sphyraena flavicauda* har kommet gjennom Suezkanalen. CIESM-atlaset skiller de to på lengden av brystfinnen — men beskriver for begge at den rekker til loddlinjen under den første ryggfinnen. Med det blotte øye ved vannet er det knapt mulig å avgjøre.
  • Horngjel, multe, stripefisk. Atlaset lister uttrykkelig opp hva den kan forveksles med: multer (fire ryggpigger, kort snute), stripefisker (kort snute, liten munn) og sillagoer (liten munn, ryggfinnene tett sammen). Horngjelen fra 1931 viser at listen ikke er teoretisk.

Tilbake står spørsmålet som hver artikkel i denne serien begynner med: når. Hos en rovfisk som i stimer jakter sardiner og ansjos kystnært ved bunnen, avgjør den riktige dagen mer enn noen rigg. Leveområde, byttedyr og kjennetegn står ovenfor, og de ligger fast. Det som endrer seg hver dag, er forholdene ved ditt vann — det regner StrikeAhead ut og sier deg når turen er verdt det. Og fordi man ikke kjenner kantene og reglene i et fremmed farvann fra første dag, sier StrikeAhead Pathfinder deg med hvem du drar ut: kuraterte guider og skippere, personlig kontrollert før de listes — lisens og forsikring —, med verifiserte fangster i stedet for reklamebilder, uten betalt rangering og for deg som sportsfisker uten formidlingsgebyr. Appen sier når, Pathfinder med hvem.