StrikeAhead

Fiske etter bukstripet bonitt: fisken i tunfiskboksen din

Åpne en boks tunfisk, og sjansen er stor for at det ikke er tunfisk i den — i hvert fall ikke i zoologens forstand. Ifølge engelsk Wikipedia blir opptil 95 prosent av fangsten av denne fisken hermetisert; japansk Wikipedia skriver at over 80 prosent av verdensfangsten går til hermetikk, og at 70 til 80 prosent av råvaren til all hermetisk tunfisk i verden kommer fra den. I 2018 ble det ifølge engelsk Wikipedia landet 3,2 millioner tonn — den tredje største fangsten av alle havfiskerier, etter peruansjos og alaskasei. Denne artikkelen handler om bukstripet bonitt, *Katsuwonus pelamis* — på engelsk skipjack tuna, på tysk Echter Bonito (ekte bonitt), på spansk listado, på italiensk tonnetto striato, på fransk bonite à ventre rayé, på japansk katsuo.

Tunfisk på etiketten, ikke i systematikken

Tysk Wikipedia sier det rett ut: Bukstripet bonitt er en av de økonomisk viktigste artene som selges som «tunfisk», selv om den zoologisk ikke hører til de ekte tunfiskene (*Thunnus*). Den er den eneste arten i slekten sin, *Katsuwonus*. Svensk Wikipedia kaller den den vanligste fisken som selges som hermetisk tunfisk; norsk Wikipedia skriver at hermetisk tunfisk som regel er enten bukstripet bonitt eller albakor; nederlandsk Wikipedia skriver at boksene i nederlandske og belgiske supermarkeder ofte inneholder denne arten. I Frankrike fyller den ifølge fransk Wikipedia de fleste forkokte boksene som «thon listao»; i Japan heter boksen «light tuna» og er ifølge japansk Wikipedia merket «katsuo i olje». Tysk matlovgivning krever det vitenskapelige navnet på pakningen — leser du «Katsuwonus pelamis», holder du en bukstripet bonitt i hånden.

Et navn fra Japan

Ifølge tysk Wikipedia er slektsnavnet en latinisering av japansk katsuo; w-en kommer fra den klassiske skrivemåten カツヲ. Italiensk og fransk Wikipedia tilskriver slekten Kishinouye, 1915; arten ble beskrevet av Linné i 1758 som *Scomber pelamis*. Artsnavnet kommer ifølge tysk Wikipedia fra gammelgresk pēlamys — ordet for unge tunfisker i sitt første år. Fransk Wikipedia lister opp 22 synonymer, fra *Thynnus vagans* til *Euthynnus pelamis*. Og japansk Wikipedia avleder selve katsuo av katauo, den «harde fisken» — og bemerker tørt at den engelske oversettelsen «bonito» er en feiloversettelse: bonito er slekten *Sarda*, ikke katsuo.

Edo og årets første katsuo

Utenfor Japan trekker katsuo ifølge japansk Wikipedia nordover med Kuroshio om våren og tilbake sørover om høsten. Årets første fangst kalles hatsugatsuo, «første katsuo» — mager og lett; den tilbakevendende høstfisken heter modorigatsuo, og den er feit (engelsk og japansk Wikipedia). I gamle Edo ble den første katsuoen en mani: I 1812 betalte kabukiskuespilleren Nakamura Utaemon tre ryō for en eneste fisk, og et satirisk vers fra den tiden rådet folk til å spise den første katsuoen selv om man måtte pantsette kona for å betale for den. Fisken blir til katsuobushi: kokt, røkt, tørket og for de beste kvalitetene modnet med kōji-mugg minst fire ganger over flere måneder — flakene er grunnlaget for kraften dashi. En siste kuriositet: Før insulin kunne fremstilles i krystallinsk form, ble det ifølge japansk Wikipedia en tid utvunnet av katsuo.

Slik kjenner du den igjen

FishBase beskriver en spoleformet, langstrakt kropp, rund i tverrsnitt. Første ryggfinne har 14 til 16 piggstråler; den andre følger etter et mellomrom som ikke er bredere enn øyet, og etterfølges av 7 til 9 småfinner, med 7 til 8 bak gattfinnen. Brystfinnene er korte. Skjell har den bare på korsettet bak hodet og langs sidelinjen; på hver side av halerota sitter en kraftig kjøl mellom to mindre. Det sikreste kjennetegnet er fargen: ryggen mørk purpurblå, nedre del av sidene og buken sølvfarget med 4 til 6 svært iøynefallende mørke langsgående bånd, som hos levende fisk kan vise seg som rader av mørke flekker (FishBase). Japansk Wikipedia ser mer: Når fisken er opphisset, viser det seg 4 til 10 loddrette bånd på buken; når den dør, blekner de, og de langsgående stripene trer fram. Lignende arter — auxider (*Auxis*), *Euthynnus affinis* og *Sarda orientalis* — har ifølge samme kilde ingen bukstriper. Den har ikke svømmeblære (tysk og engelsk Wikipedia) og må fortsette å svømme for ikke å synke. Ifølge engelsk Wikipedia har den den største andelen bevegelsesmuskulatur av noe dyr: 68 prosent av kroppsmassen.

  • Størrelse: FishBase oppgir 110 cm gaffellengde som maksimum og 80 cm som vanlig; den høyeste publiserte vekten er 34,5 kg, den høyeste rapporterte alderen 12 år. Ifølge FishBase blir den kjønnsmoden ved rundt 41 cm.
  • Temperatur og breddegrader: 15 til 30 °C, fra 63° nord til 47° sør, jorda rundt (FishBase).

Hvor den står og hva den spiser

  • Utbredelse: ifølge FishBase over hele verden i tropiske og varmt tempererte hav, ikke i Svartehavet. Av og til streifer den nordover: Tysk Wikipedia skriver at den iblant fanges i Nordsjøen om sommeren, svensk Wikipedia nå og da i Skagerrak og Kattegat; italiensk Wikipedia nevner Storbritannia og av og til Skandinavia.
  • Dybde: FishBase oppgir 0 til 260 meter. Ifølge tysk og norsk Wikipedia finnes den om dagen fra overflaten ned til 260 meter, men om natta oppholder den seg alltid nær overflaten.
  • Stimer: opptil 50 000 fisker (engelsk, nederlandsk, finsk og slovensk Wikipedia). FishBase beskriver stimer i overflaten som følger med fugler, drivgods, haier og hvaler, og som hopper, beiter og får vannet til å skumme. Japanske fiskere skiller ifølge japansk Wikipedia mellom «hval»-, «hai»- og «fugle»-stimer. Store ansamlinger dannes ifølge tysk og norsk Wikipedia ved grensene mellom kaldt og varmt vann.
  • Føde: fisk, krepsdyr, blekksprut og bløtdyr; kannibalisme er vanlig (FishBase). Ifølge tysk Wikipedia spiser den mest tidlig om morgenen og sent på ettermiddagen.
  • Fiender: store pelagiske fisker (FishBase); italiensk Wikipedia nevner haier, marlin, tunfisker, dolfin (gullmakrell) og wahoo samt to arter av terner. Ifølge engelsk Wikipedia brukes den ofte som levende agn for marlin.

Gyter nesten hver dag

I tropiske farvann gyter kjønnsmodne hunner ifølge FishBase nesten daglig, i flere porsjoner og hele året; egg og larver driver fritt i vannet. Jo lenger fra ekvator, desto kortere gytesesong — i subtropiske farvann varer den fra våren til tidlig høst (tysk Wikipedia), i Middelhavet bare i den varme årstiden (italiensk Wikipedia). En hunn på 41 til 87 cm legger 80 000 til 2 millioner egg per sesong (tysk Wikipedia). Engelsk Wikipedia kaller den den mest fruktbare av de viktigste kommersielle tunfiskene.

Hvordan den fanges — og hva du bør vite

Kommersielt fanges den ifølge tysk Wikipedia nær overflaten med ringnot eller stang og snøre, og bare som bifangst på line. For sportsfiskere nevner FishBase at den også tas ved dorging med lett utstyr — med plugger, sluker, fjær eller agnstrimler; også italiensk Wikipedia nevner dorging som den viktigste metoden i sportsfisket. På Kanariøyene dukker den ifølge spansk Wikipedia opp fra vår til høst og står for øyenes største tunfiskfangst; den fiskes med levende agn, fjær og dorgeliner. På Madeira heter den ifølge italiensk Wikipedia gaiado og blir tradisjonelt soltørket med salt.

⚠️ Det som følger, er en slutning ut fra biologien, ikke en kildeopplysning: En stimfisk som jakter i overflaten, følger med fugler og mest spiser om morgenen og sent på ettermiddagen, leter man ikke etter på en fast plass — man finner den: ved fuglene, det skummende vannet og den temperaturkanten der stimene samler seg.

Tre advarsler fra kildene. FishBase og nederlandsk Wikipedia melder om tilfeller av ciguateraforgiftning. Fransk Wikipedia advarer mot histaminforgiftning når kjølekjeden brytes, og mot parasitter som Anisakis — fisken bør sløyes raskt, så larvene ikke vandrer inn i kjøttet. Og japansk Wikipedia skriver at den i likhet med makrell blir fort dårlig; hvordan den blodtappes etter fangst, avgjør ferskhet, smak og lukt.

Og bestanden? Siden 15. januar 2021 har IUCN ført bukstripet bonitt som «Least Concern». FishBase vurderer sårbarheten for fiske som «moderate» (38 av 100) og motstandskraften som middels; en bestand trenger 1,4 til 4,4 år for å doble seg. Italiensk Wikipedia skriver at den fiskes svært intensivt, men ikke regnes som overfisket — selv om den var det tidligere. Ifølge engelsk Wikipedia handler striden mest om metoden: Ringnot satt rundt innretninger som samler fisk (FAD-er) kritiseres for bifangst, og derfor oppgir noen bokser fangstmetoden. Minstemål, fangstmengder og fredningstider regulerer hvert land selv — sjekk dem lokalt.

Fem motsigelser, stående åpne

  • Hvor stor og hvor tung? FishBase: 110 cm gaffellengde, 34,5 kg. Engelsk, nederlandsk, norsk og portugisisk Wikipedia: 108 cm. Spansk Wikipedia skriver 110 cm totallengde — et annet mål. Den japanske: 1 meter og 18 til 20 kg. Den slovenske: 100 cm og over 20 kg. Den finske: høyst 32 kg.
  • Hvor gammel? FishBase og tysk, fransk og nederlandsk Wikipedia: 12 år. Den engelske: anslag mellom 8 og 12 år, alderen er vanskelig å fastslå. Den japanske: 5 til 6 år.
  • Hvor varmt? FishBase: 15 til 30 °C. Den tyske: voksne ved 14,7 til 30 °C. Den italienske: over 18 °C, voksne tåler ikke mer enn 25 °C. Den japanske: foretrekker 19 til 23 °C, den russiske 19 til 25 °C. Den portugisiske: voksne foretrekker i snitt rundt 15 °C. Og larvene? FishBase: 15 til 30 °C — tysk, norsk og portugisisk Wikipedia: minst 25 °C.
  • Finnes den i Middelhavet? FishBase utelukker bare Svartehavet, det samme gjør fransk Wikipedia. Den nederlandske: Den forekommer blant annet i Middelhavet. Tysk, spansk, portugisisk og finsk Wikipedia: Den mangler i det østlige Middelhavet. Den italienske: ikke vanlig i Middelhavet. Den kroatiske: bare i vest — ved den spanske kysten og i Tyrrenhavet — der den kaller den en invasiv art, mens FishBase regner den som stedegen over hele verden. Og unngår den kysten? Spansk Wikipedia: Den kommer iblant svært nær. Den italienske: sjelden.
  • Hvor mye, og hvor havner det? Engelsk Wikipedia: 3,2 millioner tonn (2018), tredjeplass. Den franske: 2,8 millioner (2006), den finske 2,8 millioner (2012), den norske 2 523 001 tonn (2010). Andel av tunfiskfangsten: portugisisk Wikipedia rundt 40 prosent, russisk 60 prosent. På boks: engelsk opptil 95 prosent, japansk over 80 prosent. Og kvikksølv: engelsk Wikipedia «moderate» (moderat), finsk lavt.

Seks navn som leder til feil fisk

  • «Bonito». På tysk, engelsk, spansk og portugisisk kalles den ofte bare «bonito» — men bonito i streng forstand er den atlantiske bonitoen *Sarda sarda*, en annen fisk med sin egen artikkel i denne serien. Portugisisk Wikipedia advarer uttrykkelig om at «bonito» og «gaiado» også betegner *Sarda sarda*. Den engelske GBIF-listen oppgir til og med «Atlantic bonito» for bukstripet bonitt — det vanlige navnet på *Sarda sarda*.
  • «Falscher» og «Unechter Bonito». Tysk Wikipedia nevner Unechter Bonito («uekte bonitt») *Auxis thazard*, som ligner den. «Falscher Bonito» («falsk bonitt») er tysk for den lille tunfisken *Euthynnus alletteratus*. Begge er andre fisker — det «ekte» i det tyske navnet er alvorlig ment.
  • «Yazılı orkinos». Den tyrkiske GBIF-listen oppgir dette navnet for bukstripet bonitt — men den tyrkiske Wikipedia-artikkelen med nettopp denne tittelen beskriver *Euthynnus alletteratus*, den lille tunfisken. «Çizgili orkinos», den stripete tunfisken, er mindre tvetydig.
  • «Palamida» og «pelamide». GBIF fører «Palamida» på italiensk, albansk og rumensk, «Pelamit» på maltesisk og «Pelamide» på gresk — og den norske GBIF-listen har «stripet pelamide». Rundt Middelhavet betyr disse ordene som regel *Sarda sarda*. Ekkoet kommer fra artsnavnet *pelamis*, ikke fra nært slektskap.
  • «Stripet» og «listado». Det offisielle spanske navnet er «listado», i fransk handel «listao». Men den engelske GBIF-listen har også «striped bonito» («stripet bonitt») — navnet som som regel brukes om *Sarda orientalis*, en slektning av den atlantiske bonitoen. Og «Gestreifter Thunfisch» («stripet tunfisk») på den tyske GBIF-listen er ingen *Thunnus*.
  • «-gatsuo». På japansk bærer mange fisker ordet i navnet uten å være katsuo: ソウダガツオ er auxider (*Auxis*), ハガツオ er *Sarda orientalis*, マナガツオ en *Pampus*-pomfret — og ニシシマガツオ havbrasmen. På Hawaii heter den «aku», i Indonesia «cakalang», på Maldivene «kalhubilamas» (engelsk Wikipedia).

Da gjenstår spørsmålet som hver artikkel i denne serien begynner med: når. Temperatur, dybde og føde står ovenfor, og de ligger fast. Det som endrer seg hver dag, er alt det andre — og om en morgen på vannet er verdt det, avgjøres nettopp der. Det regner StrikeAhead ut: Den tar forholdene ved ditt vann og forteller deg når turen er verdt det. Og fordi man ikke leter etter en havfisk fra land, forteller StrikeAhead Pathfinder deg hvem du drar ut med: kuraterte guider og skippere, personlig kontrollert før de blir listet — lisens og forsikring —, med verifiserte fangster i stedet for reklamebilder, uten betalt rangering og for deg som sportsfisker uten formidlingsgebyr.

Fisk det riktige øyeblikket →