Fiske etter Kajikia albida: millionfisken ingen kunne kjenne sikkert igjen før 2001

9. oktober 2026

I Ocean City i den amerikanske delstaten Maryland møtes havfiskere hvert år siden 1974 til White Marlin Open (russisk Wikipedia); byen kaller seg ifølge engelsk Wikipedia «White Marlin Capital of the World». I 2019 deltok ifølge russisk Wikipedia 3500 mennesker, og det ble utbetalt 6,1 millioner dollar — 1,5 millioner av dem for én enkelt *Kajikia albida* på 36 kg. I 2016 oppfylte ifølge engelsk Wikipedia bare én fisk minstevekten på 70 pund; mannskapet strøk på en løgndetektortest, og båteieren ble nektet 2,8 millioner dollar. Og likevel kunne ingen før 2001 si sikkert hvor mange av disse marlinene det i det hele tatt finnes: En del av de talte fiskene var ifølge engelsk Wikipedia en annen art. Denne artikkelen handler om *Kajikia albida* — på tysk Weißer Marlin, på engelsk white marlin, på fransk makaire blanc, på spansk aguja blanca eller marlín blanco, på italiensk marlin bianco, på portugisisk marlim-branco, på japansk ニシマカジキ (nishimakajiki). Noe etablert norsk navn finnes ikke; «hvit marlin» er bare en oversettelse av det engelske navnet.

Fisken som var to fisker

Dobbeltgjengeren heter *Tetrapturus georgii* (på engelsk roundscale spearfish). Ifølge engelsk Wikipedia ble *Kajikia albida* ofte tatt for den — og omvendt —, noe som trolig har forvrengt bestandstallene for begge artene. Først i 2001 viste forskere ved Guy Harvey Research Institute ved Nova Southeastern University i Florida med DNA-tester at det dreier seg om to tydelig forskjellige arter. Med det blotte øye går det også, men bare på nært hold og to steder: For det første på skjellene — hos *Tetrapturus georgii* er den fremre enden bred og rund, derav det engelske navnet; hos *Kajikia albida* er de stivere, ifølge russisk Wikipedia spisse fortil, med én eller to harde tagger i bakkanten. For det andre på avstanden mellom gattet og gattfinnen: Hos spydfisken ligger gattet langt foran finnen, mer enn halve lengden dens unna (engelsk Wikipedia); hos *Kajikia albida* er avstanden mye mindre enn halve høyden av den første gattfinnen, ifølge russisk Wikipedia 0,18 til 0,39 ganger så stor. Russisk Wikipedia kaller skjellformen og denne avstanden de avgjørende kjennetegnene for i det hele tatt å kunne skille disse marlinene fra hverandre.

Også navnet har skiftet. Den kubanske zoologen Felipe Poey beskrev fisken i 1860 som *Tetrapturus albidus* — i samme slekt som spydfiskene, blant dem Middelhav-marlinen (engelsk og russisk Wikipedia). Først i 2006 flyttet Collette og kolleger den etter genetiske undersøkelser til den nye slekten *Kajikia*, sammen med dens nærmeste slektning, *Kajikia audax* (på engelsk striped marlin) fra Indo-Stillehavet (engelsk Wikipedia). Tysk Wikipedia kaller de to søsterarter: den ene i Atlanterhavet, den andre i Indo-Stillehavet.

Slik kjenner du den igjen

Den er en middels stor marlin (engelsk Wikipedia): ifølge russisk Wikipedia mindre enn blå marlin og seilfisken, men klart større enn spydfiskene. Kroppen er langstrakt og sammentrykt fra sidene, nebbet tykt, langt og rundt i tverrsnitt, nakken hevet (russisk Wikipedia), halefinnen tydelig kløftet og sigdformet. Det mest iøynefallende kjennetegnet er den første ryggfinnen: fremme høy — høyere enn kroppen — og avrundet fortil; deretter faller den ifølge russisk Wikipedia bratt ved den tolvte strålen og løper lavt over nesten hele ryggen. Også brystfinnene er lange, brede og avrundede i spissen; de smale bukfinnene er omtrent like lange som brystfinnene (tysk og russisk Wikipedia). Sidelinjen er godt synlig og danner en pukkel over brystfinnen (engelsk Wikipedia). Huden har svært små, spisse skjell, også på nebbet, og minner ifølge tysk Wikipedia litt om huden til en hai.

Fargen: oppå blåsvart, sidene sølvhvite og brunflekkete, buken sølvhvit; noen ganger går mer enn 15 rader utydelige hvitaktige striper over kroppen (FishBase). Tysk Wikipedia beskriver ryggen som mettet mørkeblå, som regel med 16 til 22 smale, lyse sadelbånd, sidene ofte brunaktig skyete. Den første ryggfinnen er mørkeblå med svarte prikker, bryst- og halefinne er svartbrune (FishBase). Som andre marliner kan den ifølge russisk Wikipedia skifte farge etter hvor opphisset den er. Gjellegitter har den ikke, derimot små, men skarpe tenner (engelsk Wikipedia, FishBase), og i stedet for svømmeblære har den ifølge engelsk Wikipedia små, blæreformede kamre som overtar oppgaven. Ungfisk på rundt 12 cm har fortsatt en seilformet ryggfinne med øyeflekker (tysk Wikipedia) — den russiske teller fire, som forsvinner etter hvert som fisken vokser.

Størrelse: FishBase oppgir 300 cm totallengde som maksimum, 210 cm som vanlig lengde og 82,5 kg som høyeste publiserte vekt. Ifølge russisk Wikipedia er det rekorden til International Game Fish Association, tatt 8. desember 1979 utenfor Brasil. I det kommersielle linefisket dominerer fisk på 130 til 210 cm (russisk Wikipedia). Hunnene blir større (FishBase).

I Middelhavet: en sjelden gjest

*Kajikia albida* er en fisk i Atlanterhavet: ifølge FishBase fra omtrent 45° nord til 45° sør i det sørvestlige Atlanterhavet og til 35° sør i det sørøstlige, dessuten i Mexicogolfen og Karibia (engelsk Wikipedia). Tysk Wikipedia trekker nordgrensen mellom Cape Hatteras og Biscayabukta, sørgrensen mellom Mar del Plata og Kappregionen i Sør-Afrika; allerede i Den engelske kanal skal den være svært sjelden. Grensene flytter seg med årstidene: Bare i den varme årstiden på den aktuelle halvkulen når den høyere breddegrader (FishBase, russisk Wikipedia). Og Middelhavet? FishBase skriver at funn fra Middelhavet og fra Bretagne åpenbart skyldes noen få forvillede enkeltindivider; engelsk og russisk Wikipedia sier det samme. Tysk, italiensk og finsk Wikipedia er rausere: Den skal forekomme sjelden i det vestlige Middelhavet. Den italienske kaller den «sjelden i de italienske hav».

Den som har en marlin på kroken i Middelhavet, har derfor som regel en annen: Middelhav-marlinen, *Tetrapturus belone*, den eneste marlinen som tilbringer hele livet i Middelhavet, og som denne serien har viet en egen gruppe. Italiensk Wikipedia sammenligner de to direkte: *Kajikia albida* har et lengre nebb, en avrundet fremre ryggfinnelapp, mye lengre brystfinner og på sidene tallrike loddrette striper fra lilla til himmelblått. Fangstmåten skal være lik den for Middelhav-marlinen. Hvor ofte den faktisk dukker opp i Middelhavet, oppgir ingen av kildene — ikke noe tall, ingen sesong, ikke noe område.

Hvor den står og hva den spiser

Vann: som regel over sprangsjiktet, i dypt, blått vann på over 100 meter med en overflatetemperatur over 22 °C og en saltholdighet på 35 til 37 promille; over store deler av leveområdet går det strømmer på 0,5 til 2 knop (FishBase). FishBase oppgir 0 til 150 meters dybde, som regel 0 til 100. Grunnere vann på under 100 meter og temperaturer under 22 °C unngår den ifølge tysk Wikipedia.
Struktur: Ifølge engelsk Wikipedia finner man den nær banker, grunner og kløfter (canyons); den tyske nevner grenser mellom vannmasser, oppstrømssoner, skrenter og undersjøiske raviner — og strøm skal ikke plage den. Ifølge russisk Wikipedia jakter den ofte over undersjøiske forhøyninger.
Dykk: Den dykker i V- eller U-formede buer ned til rundt 200 meter etter byttedyr. For det kalde, mørke vannet har den større øyne og kan varme opp øyne og hjerne målrettet (engelsk Wikipedia).
Føde: fisk og kalmarer (FishBase). Engelsk Wikipedia nevner flygefisk, små tunfisker, gullmakrell og kalmarer, den tyske sild, makrell, abbor og til og med mindre haier, den portugisiske bonito og sepiablekksprut. Ifølge russisk Wikipedia spiste den i Mexicogolfen utenfor Florida og Mississippi små tunfisker av slektene *Euthynnus* og *Auxis*, utenfor det nordøstlige Brasil særlig havbrasme (*Brama brama*) og en kalmar som satt i annenhver mage. De fleste byttedyrene var der høyst 8 cm lange, i hver mage lå det bare ett eller to — det største var en slangemakrell på 40 til 73 cm.
Jakt: Ifølge tysk Wikipedia gjør den byttet ute av stand til å flykte med slag med nebbet. Fordi magen er liten, jakter den ifølge russisk Wikipedia hele dagen i små porsjoner. Noen ganger jakter den sammen med andre rovfisker for å spise mer effektivt (engelsk Wikipedia).
Pust: Den puster ved ramventilasjon — den må svømme hele tiden for å puste (engelsk Wikipedia). En merket fisk dukket ifølge engelsk Wikipedia opp igjen etter 474 dager, 6517 km fra merkestedet.
Fiender: hvithai, makohaier og de små sigarhaiene, som skjærer hull i huden på den (tysk Wikipedia); marliner som henger på kroker og i garn, blir ifølge engelsk Wikipedia spist av haier, grindhval og spekkhoggere.

Gyting om sommeren, over dypt vann

For å gyte trekker den ifølge FishBase til subtropiske farvann, mest på forsommeren, over dypt, blått havvann på 20 til 29 °C; tysk Wikipedia oppgir 24 til 29 °C. Som gyteområder nevner engelsk Wikipedia Mexicogolfen, Mona-passasjen, vannet sørvest for Bermuda og nordvest for Grand Bahama, den russiske Bahamas, Bermuda og sørøstkysten av Brasil — utenfor det nordøstlige Brasil fra april til juni. Den gyter ifølge russisk Wikipedia én gang i året, og da parvis; massegyting er aldri observert. En hunn bærer ifølge engelsk Wikipedia 190 000 til 586 000 egg, ifølge den russiske 418 675 til 877 150. Den vokser svært raskt og kan ifølge engelsk Wikipedia bli 15 år og eldre.

Slik fisker man den — og hva du bør vite

FishBase fører den som sportsfisk og som av liten kommersiell betydning. Rundt 90 % av den årlige fangsten havner ifølge engelsk Wikipedia som bifangst på liner og i garn som er satt ut for andre fisker. Tysk Wikipedia kaller den en berømt sportsfisk som under havfiske utmerker seg med voldsomme hopp; liner fanger den ifølge tysk Wikipedia bare mellom 25 og 175 meters dybde — et målrettet vern skal altså være mulig, fordi andre ettertraktede fisker går dypere. Finsk Wikipedia kaller den beundret og fryktet blant sportsfiskere: Ved hogget kan den rive stangen ut av hendene på en uoppmerksom fisker. I USA er fangst av marliner ifølge engelsk Wikipedia bare tillatt for fritidsfiskere.

Gjenutsettingen er vanskeligere enn den ser ut. Ifølge engelsk Wikipedia sliter drilling, håndtering, avkroking og gjenutsetting fisken så mye ut at den i opptil 32 % av tilfellene ikke lenger klarer å holde oppdriften. Det anbefales sirkelkroker, som raskere lar seg løsne. I amerikanske farvann i Atlanterhavet, Mexicogolfen og Karibia må fisken bli i vannet, langs siden av båten; å løfte den opp av vannet øker ifølge forskningen risikoen for død etter gjenutsettingen med rundt 30 % (engelsk Wikipedia: forskningen pågår fortsatt).

⚠️ Det som følger, er en slutning ut fra biologien dens, ikke en kildehenvisning: En fisk som jakter over sprangsjiktet i blått vann over 22 °C, står ved skrenter, kløfter og strømgrenser og spiser små byttefisker, skal man lete etter der varmt, dypt vann møter struktur. I Middelhavet er den, etter alt kildene sier, en sjelden gjest — den som fanger en marlin der, har med stor sannsynlighet en Middelhav-marlin. Tror du at du har en *Kajikia albida*: la den bli i vannet, fotografer — ryggfinnen, brystfinnene og buken ved gattfinnen —, løsne sirkelkroken, sett den ut igjen. Og fordi nebbet kan skade: hold hendene unna nebbspissen.

Til kjøkkenet: FishBase kaller kjøttet av utmerket kvalitet; det selges ferskt og fryst. Finsk Wikipedia sammenligner det med kalvekjøtt; mest verdifulle skal lengdemusklene langs ryggraden være. FishBase regner den som ufarlig. Greenpeace har ifølge russisk Wikipedia satt den på sin røde liste over sjømat — arter fra butikken med høy risiko for overfiske. Og ifølge italiensk Wikipedia kan en parasittisk hoppekreps, *Gloiopotes ornatus*, sitte på den. Minstemål, fangstmengder og regler for utsetting fastsetter hvert land selv — sjekk dem på stedet.

Sju motsigelser, bevisst latt stå åpne

Finnes den i Middelhavet? FishBase, engelsk og russisk Wikipedia: bare noen få forvillede enkeltindivider. Tysk, italiensk og finsk Wikipedia: sjelden i det vestlige Middelhavet. Nederlandsk Wikipedia: Den forekommer i Middelhavet — uten forbehold.
Hvor truet er den? FishBase: «Least Concern», ikke truet, vurdert 1. mai 2021. Russisk Wikipedia: i 2011 klassifisert som «sårbar», i 2022 tilbake til «ikke truet», fordi bestanden ikke skal ha falt sterkt nok over tre generasjoner. Engelsk Wikipedia: på listen over truede arter siden 2007. Den tyske: «på randen av utryddelse».
Hvor mange stråler har ryggfinnen? FishBase: ingen piggstråler, 43 til 52 bløtstråler. Tysk Wikipedia: 43 til 52 harde stråler. Den engelske: som regel 28 til 46. Den russiske: 38 til 46 i den første ryggfinnen.
Når blir den kjønnsmoden? Tysk Wikipedia: fra rundt 1,3 m. Den russiske: 139 cm (hanner) og 147 cm (hunner). Den engelske: 153,2 cm og 189,9 cm. FishBase: 164 cm, spenn fra 130 cm.
Hvor gyter den? Engelsk Wikipedia: i varmt, tropisk vann nær ekvator — og nevner så Mexicogolfen, Bermuda og Bahamas, som ligger langt nord for den. FishBase: Den trekker til subtropiske farvann for å gyte. Og antallet egg: 190 000 til 586 000 (engelsk) mot 418 675 til 877 150 (russisk Wikipedia).
Einstøing eller gruppe? Engelsk Wikipedia: Den holder seg mest for seg selv. Den portugisiske: en einstøing som bare danner par for å gyte. Den finske: Den trekker i små stimer. Den tyske: Den jakter alene eller i løse flokker.
Hvor ettertraktet blant sportsfiskere? Tysk Wikipedia: en berømt sportsfisk, den finske: beundret og fryktet, den engelske: et fiske verdt millioner av dollar. Nederlandsk Wikipedia: I sportsfisket blir det fisket lite etter den.

Fem navn som leder til feil fisk

«Speerfisch» og «копьеносец». Tysk Wikipedia kaller den i teksten «diesen Speerfisch», «denne spydfisken»; den russiske fører den som атлантический белый копьеносец, «atlantisk hvit spydbærer». Spydfisker i snevrere forstand er imidlertid artene i slekten *Tetrapturus* — blant dem *Tetrapturus georgii*, som den ble forvekslet med, og Middelhav-marlinen. Russisk Wikipedia nevner som andre navn det mer entydige белый марлин, «hvit marlin».
«Marlim-azul» og «espadarte-meca». Portugisisk Wikipedia regner også opp marlim-azul og espadarte-meca som andre navn på marlim-branco. Marlim-azul er imidlertid blå marlin, og espadarte er på portugisisk sverdfisken. Entydige er marlim-branco og, ifølge GBIF, agulhão-branco.
«Espadon». På fransk fører GBIF den blant annet som Espadon — men det er navnet på sverdfisken, *Xiphias gladius*, som denne serien har viet en egen gruppe. Entydig er makaire blanc (de l’Atlantique).
«Aguglia imperiale». Italiensk Wikipedia beskriver den som «svært lik» aguglia imperiale — det er Middelhav-marlinen. Og aguglia alene er på italiensk navnet på horngjelen. På siciliansk fører GBIF Augghia pilligrina og Augghia peddirina for *Kajikia albida*. Entydig er marlin bianco.
«Hvit» — eller «vestlig»? Det japanske navnet ニシマカジキ betyr ordrett «vestlig makajiki»: マカジキ (makajiki) er på japansk *Kajikia audax* (striped marlin), søsterarten fra Indo-Stillehavet. Noe «hvit» finnes ikke i navnet. På gresk fører GBIF bare «Marlinos Atlantikou», «Atlanterhavets marlin» — noe som like gjerne kunne være blå marlin, som denne serien har viet en egen gruppe.

Da gjenstår spørsmålet som hver artikkel i denne serien begynner med: når. Dybde, byttedyr og jaktmåte står ovenfor, og de ligger fast. Det som endrer seg hver dag, er alt det andre — og om en dag på vannet er verdt det, avgjøres nettopp der. Det regner StrikeAhead ut: Den tar forholdene ved ditt vann og forteller deg når turen er verdt det. Og fordi man ikke kan lese blått vann, kanter og strømgrenser fra første dag, forteller StrikeAhead Pathfinder deg hvem du drar ut med: kuraterte guider og skippere, personlig kontrollert før de blir listet — lisens og forsikring —, med verifiserte fangster i stedet for reklamebilder, uten betalt rangering og for deg som sportsfisker uten formidlingsgebyr.

Fisk det riktige øyeblikket →