StrikeAhead

Seriola carpenteri (Guinean amberjack): ravfisken som utenfra ser ut som ricciolaen

Utenfra lar den seg ifølge italiensk Wikipedia ikke skille fra ricciolaen — og likevel er den en egen art. *Seriola carpenteri* ble først beskrevet i 1971 og heter på engelsk Guinean amberjack (FishBase, GBIF), fransk sériole guinéenne, spansk medregal de Guinea, portugisisk charuteiro-da-Guiné, finsk viirupiikkimakrilli (GBIF), italiensk ricciola della Guinea (italiensk Wikipedia). GBIF oppgir ikke noe norsk navn; denne artikkelen bruker det vitenskapelige navnet. Hjemme er den i det østlige Atlanterhavet utenfor Vest-Afrika; til Middelhavet kom den ifølge CIESM-atlaset gjennom Gibraltarstredet, ikke gjennom Suezkanalen. Atlaset nevner der til nå tre meldinger. Her står det hva kildene vet om den, hvordan man i det hele tatt kan kjenne den igjen — og hvor lite av dette som er sikkert.

Oppkalt etter en big game-fisker

Den ble beskrevet av Mather i 1971 (FishBase, nederlandsk og svensk Wikipedia). Artsnavnet hedrer William K. Carpenter: ifølge FishBase en big game-fisker og venn av forfatteren, ifølge engelsk Wikipedia fra Fort Lauderdale i Florida, lenge president for og viktigste velgjører for International Game Fish Association, som støttet havforskningen med penger og egen innsats. Slektsnavnet *Seriola* er ifølge FishBase en latinsk diminutivform med betydningen «stor leirkrukke». At arten fikk navn så sent, får følger: Fordi den først ble beskrevet i 1971 og ligner så mye på ricciolaen (*Seriola dumerili*), er det ifølge italiensk Wikipedia svært vanskelig å kartlegge forekomsten.

Slik kjenner du den igjen

  • I det ytre som ricciolaen. Italiensk Wikipedia kaller utseendet identisk med *S. dumerili* og oppgir bare tre forskjeller: mindre størrelse, antallet pigger i den første ryggfinnen og antallet gjellegitterstaver.
  • Gjellegitterstavene er det beste kjennetegnet. CIESM-atlaset oppgir 22–23 for *S. carpenteri*. Hos *S. dumerili* synker antallet med veksten fra 18–24 hos små dyr til 11–19 hos fisk over 20 cm gaffellengde (CIESM-atlaset). En ricciola på mer enn 20 cm har altså færre staver enn *S. carpenteri* — men telle dem kan man bare på den fangede fisken.
  • Fliken på den andre ryggfinnen: hos voksne dyr like lang som brystfinnen eller litt lengre, som regel 15–18 % av gaffellengden. Hos *S. rivoliana* er den lengre, som regel 19–22 % (CIESM-atlaset).
  • Bred overkjeveende. Den bakre enden av overkjeven er relativt bred. Hos *S. fasciata* er den relativt slank, og øyet er der relativt stort (CIESM-atlaset).
  • Voksne er mørkt rosa på rygg og sider, mørkere på hodet, bleke på buken (CIESM-atlaset).
  • Ungfisk med fem bånd. Under 20 cm gaffellengde er de gule med fem mørke, uregelmessig avbrutte tverrbånd, som ikke når ut på hinnene i den bløte ryggfinnen og gattfinnen; et sjette, lite mørkt bånd sitter ytterst på halerota (CIESM-atlaset).
  • Ingen beinskjold langs sidelinjen, derimot riller på halerota (CIESM-atlaset).
  • Finneformel: første ryggfinne med 7–8 pigger, andre med én pigg og 28–33 bløtstråler, gattfinne med 17–21 bløtstråler, brystfinne med 20 stråler (CIESM-atlaset).

148 fisk ved Lampedusa

Funnet i Middelhavet ble publisert av Pizzicori, Castriota, Marino og Andaloro i 2000 i *Journal of Fish Biology* — under tittelen *«Seriola carpenteri: a new immigrant in the Mediterranean from the Atlantic Ocean»*, en ny innvandrer fra Atlanterhavet. CIESM-atlaset gjengir to meldinger derfra: 20 dyr i august 1996 og 148 dyr i september 1997, begge ved Lampedusa. Deretter nevner atlaset bare én til: tre dyr i 2016 utenfor Nord-Tunisia (Capapé og kolleger, 2018, *Cahiers de Biologie Marine* — etter tittelen å dømme det første bekreftede funnet ved den tunisiske kysten). Engelsk Wikipedia oppsummerer det slik: siden 2000 noen få ganger i Siciliastredet. Arten hører hjemme i det østlige Atlanterhavet: ifølge FishBase fra Biscayabukta og fra Agadir i Marokko til Angola, medregnet Kapp Verde. For Biscayabukta siterer atlaset et arbeid av Quéro fra 1986, som etter tittelen å dømme meldte arten som ny for faunaen i det nordøstlige Atlanterhavet.

Leveområde, byttedyr, gytetid

  • Voksne over sokkelen. De lever fra nær bunnen til de frie vannmassene over (bentopelagisk), i alminnelighet begrenset til kystfarvann over kontinentalsokkelen, fra overflaten til minst 200 m dyp (CIESM-atlaset, FishBase).
  • Ungfisk i de frie vannmassene. De lever nær overflaten i åpent hav eller i kystfjerne sokkelfarvann (CIESM-atlaset).
  • Varmt vann. Arten er i alminnelighet begrenset til områder der overflatetemperaturen ligger over 25 °C; utbredelsen påvirkes muligens av de sesongmessige forskyvningene av den 18–27 °C varme vannmassen langs den afrikanske kysten (FishBase, CIESM-atlaset, engelsk Wikipedia).
  • Byttedyr: kalmarer og fisk (FishBase, CIESM-atlaset, engelsk Wikipedia). FishBase beregner ut fra dette et trofisk nivå på 4,6.
  • Gyter trolig i august og september (CIESM-atlaset). Eggene driver i de frie vannmassene (FishBase). Ifølge atlaset er arten mindre ved kjønnsmodning enn *S. dumerili*, som gyter første gang ved 91 cm totallengde; noe eget modningsmål for *S. carpenteri* oppgir verken atlaset eller FishBase.
  • Ellers lite kjent. Biologien er lite kjent, skriver CIESM-atlaset. Italiensk Wikipedia antar at levemåten ikke skiller seg vesentlig fra ricciolaens.
  • Trusselstatus: på IUCNs rødliste livskraftig (Least Concern, vurdert 14. april 2014). FishBase vurderer bestandens motstandskraft som middels (doblingstid 1,4–4,4 år) og sårbarheten for fiske som moderat (42 av 100).

I fangsten trolig under feil navn

I Atlanterhavet fanges den ifølge CIESM-atlaset for det meste med pelagisk trål, bunntrål, ringnot og garn. FishBase fører den som kommersielt utnyttet og som sportsfisk og plasserer den i priskategorien «svært høy». I Middelhavet er den sjelden — men andelen av den kommersielle fangsten kan ifølge atlaset være undervurdert, fordi den sannsynligvis feilbestemmes som *S. dumerili*. Italiensk Wikipedia oppgir handelsnavnet ricciola atlantica. Og for alle som vil spise den, står det hos FishBase under «fare for mennesker» en merknad: Det finnes rapporter om ciguateraforgiftning. Hvor og hvor ofte, står det ikke.

Der kildene motsier hverandre

  • Hvor stor blir den? FishBase: høyst 72,5 cm totallengde, vanligvis 40 cm. Spansk og katalansk Wikipedia: 72,5 cm totallengde. Engelsk Wikipedia: minst 48 cm gaffellengde, sannsynligvis betydelig mer. Italiensk Wikipedia: opptil 55 cm, der det ikke er klart om den blir større. CIESM-atlaset: i Middelhavet i snitt 65 cm gaffellengde, i Atlanterhavet opptil 55 cm gaffellengde — gjennomsnittet for Middelhavet ligger dermed over den samme kildens høyeste verdi for Atlanterhavet, og atlaset setter bak sin egen opplysning spørsmålet om det er standard- eller totallengde som menes.
  • Hvor mange pigger i den første ryggfinnen? CIESM-atlaset: 7–8. FishBase: 8–9. Italiensk Wikipedia: 7 eller 8 — hos ricciolaen skal det alltid være 7.
  • Hvor mange gjellegitterstaver? CIESM-atlaset: 22–23. Italiensk Wikipedia: 19–23.
  • Hvilken farge har den? CIESM-atlaset: voksne mørkt rosa. Italiensk Wikipedia: Fargen er ikke sikkert kjent; man vet derfor ikke om den kan skilles fra ricciolaen på fargen.
  • Etablert eller ikke? CIESM-atlaset: etableringssuksess sjelden («rare»). Italiensk Wikipedia: ved Lampedusa fanget i godt antall — og fordi dyrene hadde gyteklare kjønnskjertler, ligger det nær å tro at arten har etablert seg i Middelhavet.
  • 1996 eller 2000? Kartet i CIESM-atlaset daterer det første funnet i Middelhavet til 2000, engelsk Wikipedia skriver «siden 2000». Meldt er dyrene ifølge det samme atlaset for august 1996 og september 1997 — 2000 er publiseringsåret.
  • Hvilken orden? Spansk og katalansk Wikipedia samt GBIF: Perciformes. FishBase og CIESM-atlaset: Carangiformes. Det er en forskjell i systematikkens stand, ikke i arten.

Tre feller ved navnet

  • «Mediterranean amberjack» betyr to arter. GBIF fører dette engelske navnet (fra Catalogue of Life) for *S. carpenteri*. Et arbeid av Marino og kolleger fra 1995, som siteres i CIESM-atlaset, kaller derimot *Seriola dumerili* dette i tittelen.
  • «Ricciola atlantica» er ikke noe opprinnelsesbevis. Slik heter *S. carpenteri* ifølge italiensk Wikipedia i handelen. Navnet beskriver artens hjemsted, ikke fangststedet for den enkelte fisken: Dyrene ved Lampedusa ble fanget i Middelhavet.
  • «Charuteiro» med og uten tillegg. På portugisisk fører GBIF charuteiro-da-Guiné for *S. carpenteri*; charuteiro alene fører GBIF for *S. fasciata*. I tillegg står det for *S. carpenteri* portugisisk seriola-do-golfo og katalansk sériole del golf — «fra bukta», uten at kilden sier fra hvilken.

Dermed er vi ved når, som hver artikkel i denne serien slutter med. For *Seriola carpenteri* gir kildene to holdepunkter: Begge meldingene ved Lampedusa er fra august og september, til de samme månedene legger CIESM-atlaset den antatte gytetiden — og arten holder seg til overflatevann over 25 °C. Om når den spiser, står det ikke et ord noe sted. Levested, byttedyr og kjennetegn står ovenfor, så langt de er belagt. Det som endrer seg hver dag, er forholdene ved ditt vann — dem regner StrikeAhead ut og forteller deg når turen er verdt det. Og fordi man ikke kjenner et fremmed områdes kanter og regler fra første dag, forteller StrikeAhead Pathfinder deg med hvem du drar ut: nøye utvalgte guider og skippere, personlig kontrollert før de blir listet — lisens og forsikring —, med verifiserte fangster i stedet for reklamebilder, uten betalt rangering og for deg som sportsfisker uten formidlingsgebyr. Appen sier når, Pathfinder med hvem.