StrikeAhead

Caranx crysos (blue runner): taggmakrellen som på 30 år har erobret Middelhavet nordover — helt til Det liguriske hav

Blant Middelhavets taggmakreller er den den lille, raske stimrøveren med den blågrønne ryggen: *Caranx crysos* — på engelsk blue runner, sjeldnere bluestripe jack eller hardtail jack (engelsk Wikipedia), på italiensk carango mediterraneo eller carango dorato (italiensk Wikipedia), på fransk carangue coubali, på katalansk sorella del sud, på portugisisk xaréu-azul, på spansk blant annet jurel azul, på nederlandsk zwarttip makreel, på dansk blå løber, på finsk sinipiikkimakrilli eller turkoosipiikkimakrilli, på russisk золотистый каранкс, på tyrkisk trakun balığı, på gresk κοκάλι, på japansk クロカイワリ og på arabisk شيم أزرق (GBIF, Wikidata, Wikipedia). På norsk fant vi ikke noe bekreftet artsnavn: GBIF oppgir bare familienavnet taggmakrell. Heller ikke på tysk har den et eget navn: GBIF oppgir bare familienavnet Stachelmakrele, tysk Wikipedia bare det vitenskapelige. For kroatisk, slovensk og albansk fant vi ikke noe bekreftet artsnavn. Her får du vite hvordan du kjenner den igjen, hvor den lever, hva den spiser, hvordan den har spredt seg nordover i Middelhavet — og hvorfor kildene ikke engang er enige om fra hvilken side den kom.

En «gul makrell» fra New York

Den ble beskrevet av den amerikanske naturforskeren Samuel L. Mitchill i 1815, etter en fisk fra New York-bukta — den gang som *Scomber crysos* (engelsk Wikipedia, FishBase). Mitchill foreslo navnet «yellow mackerel»; artsnavnet *crysos* viser ifølge engelsk Wikipedia til det greske ordet for gull. Senere ble arten beskrevet på nytt tre ganger til, blant annet som *Caranx fusus* — et navn som enkelte forfattere ifølge engelsk Wikipedia fortsatt feilaktig bruker i dag. Om den østpasifiske *Caranx caballus* (green jack) i virkeligheten er samme art, regnes som uavklart: Ifølge engelsk og tysk Wikipedia skiller de to seg bare i antallet gjellegitterstaver.

Slik kjenner du den igjen

  • Formen: langstrakt, moderat høyrygget og sammentrykt fra sidene, rygg- og buklinje omtrent like sterkt buet, snuten lett avrundet (engelsk Wikipedia, FishBase). Brystfinnene er sigdformede og lengre enn hodet (FishBase).
  • Fargen: ryggen lys olivengrønn til blålig grønn, sidene sølvgrå til gylne eller messingfargede (FishBase, engelsk Wikipedia). Italiensk Wikipedia beskriver sølvaktige sider med perlemorsglans, noen ganger med gylne reflekser.
  • Flekken: øverst på gjellelokket sitter en mørk flekk, som ifølge engelsk Wikipedia kan være utydelig; italiensk Wikipedia kaller den svart og høyere enn lang. Tuppene på halefinnen er mørke (italiensk Wikipedia) — derav trolig det nederlandske navnet *zwarttip makreel*.
  • Sidelinjen: foran en kort, tydelig bue, bak en rett strekning med svært kraftige beinskjold (scutter), som danner kjøler på halerota (engelsk Wikipedia, FishBase). Derav de engelske navnene *hardtail* og *hardnose*.
  • Finnene: to ryggfinner, den første med 8 pigger, den andre med 1 pigg og 22–25 bløtstråler; gattfinnen med 2 frittstående pigger, deretter 1 pigg og 19–21 bløtstråler (engelsk Wikipedia, FishBase).
  • Ungfisken: har som regel sju mørke tverrbånd på sidene (FishBase, engelsk og italiensk Wikipedia).

Hvor stor den blir

Den bekreftede maksimallengden er 70 cm, maksimalvekten 5,05 kg (engelsk Wikipedia) eller avrundet 5,1 kg (FishBase). Den rekorden er samtidig IGFA-verdensrekorden: tatt i 1997 utenfor Dauphin Island i Mexicogolfen (engelsk Wikipedia). De fleste fiskene er tydelig mindre — hvor mye mindre, kommer vi tilbake til nedenfor. For Middelhavet skriver italiensk Wikipedia at fiskene der er mindre og veier ikke mer enn 1,5 kg. Det eldste kjente eksemplaret var ifølge engelsk Wikipedia 11 år gammelt, bestemt ut fra ringene i øresteinene.

Hvor den lever

Utbredelsen omfatter hele Atlanterhavet: i vest fra Nova Scotia i Canada til Brasil, med Mexicogolfen og Karibia; i øst fra Angola langs den vestafrikanske kysten til Marokko og inn i Middelhavet (engelsk Wikipedia, FishBase). Nord for Portugal er den sjelden; enkeltfangster kommer fra Madeira og Galicia, de nordligste fra Sør-England — ifølge engelsk Wikipedia to fisker i 1992 og 1993, ifølge italiensk Wikipedia nå rundt 13 funn fra Dorset og Cornwall. På Kanariøyene, der man tidligere knapt så den, skal den nå ha stabile bestander; enkelte forfattere tilskriver dette stigende havtemperaturer (engelsk Wikipedia).

Den lever stort sett kystnært, ofte over rev og — ifølge italiensk Wikipedia — særlig ved sandkyster, men går ned til 100 m dybde og dypere (FishBase, engelsk Wikipedia). Ungfisk står gjerne i skyggen av drivende sargassotang eller store maneter og trekker inn i laguner og elvemunninger, også i brakkvann (FishBase, italiensk Wikipedia). Påfallende er forkjærligheten for strukturer i vannet: Den samler seg ved fiskesamlere (FAD-er), ved olje- og gassplattformer, ved kunstige rev og ved oppdrettsmerder (engelsk Wikipedia).

Veien nordover

For sportsfiskere i Middelhavet er dette den mest spennende delen. Ifølge italiensk Wikipedia levde arten i Middelhavet tidligere bare i sør og øst. Mellom 1990-tallet og det nye årtusenet spredte den seg i takt med oppvarmingen — på italiensk *meridionalizzazione* — først til midten av bassenget og deretter nordover, helt til Det liguriske hav. En studie fra 2023 i fagtidsskriftet *Thalassas* beskriver de nordligste funnene i det nordvestlige Middelhavet (italiensk Wikipedia, litteraturliste). Engelsk Wikipedia skriver nå at den er meldt fra nesten alle landene rundt Middelhavet.

Hva den spiser

Den er en rask rovfisk som nær kysten særlig jakter på små, bunnære fisker (engelsk Wikipedia). I tillegg kommer krabber, reker, hoppekreps og andre virvelløse dyr; en studie på Kapp Verde fant dessuten languster og maneter i magen (engelsk Wikipedia). Ungfisk spiser hovedsakelig dyreplankton, det samme gjør fisk som lever langt til havs eller ved plattformer. Ved plattformer i Mexicogolfen spiste den like intenst dag og natt — om natten helst større byttedyr som fisk, om dagen små krepsdyr (engelsk Wikipedia). Den jakter ofte i små stimer, sjelden i samlinger på opptil 10 000 individer, og følger noen ganger jaktende spinnerdelfiner for å snappe rester (engelsk og tysk Wikipedia). Selv er den bytte for større fisker — italiensk Wikipedia nevner gullmakrell, stor barrakuda og atlantisk seilfisk —, for sjøfugl og delfiner.

Gyting og vekst

Den blir kjønnsmoden ved 22,5 til 28 cm, avhengig av område (engelsk og tysk Wikipedia); FishBase oppgir 27,4 cm som gjennomsnittlig lengde ved kjønnsmodning. Alle modningsstudier stammer ifølge engelsk Wikipedia fra det vestlige Atlanterhavet. Den gyter i åpent hav; egg og larver driver fritt i vannet. En hunn gyter i gjennomsnitt mellom 41 000 og 1 546 000 egg, store fisker flere enn små (engelsk og tysk Wikipedia). Når den gyter, svarer kildene ulikt på — se nedenfor. Ifølge FishBase er motstandskraften middels: En bestand trenger 1,4 til 4,4 år for å doble seg.

Fiske, kjøkken og en advarsel

Engelsk Wikipedia kaller den en utmerket sportsfisk på lett utstyr, som tar fiskeagn like gjerne som wobblere, skjeer, metalljigger og softbaits; også fluefiskere i saltvann går etter den. I Middelhavet tas den ifølge italiensk Wikipedia ved dorging og ved spinnfiske. Svært ofte brukes den selv som levende agn for større rovfisk som marlin og seilfisk, cobia og amberjack (engelsk Wikipedia). Hvor godt den smaker, er omstridt — se nedenfor. Viktig: FishBase og engelsk Wikipedia melder om tilfeller av ciguatera-forgiftning etter inntak; ifølge engelsk Wikipedia er det særlig større eksemplarer som bærer giften, og flere tilfeller stammer fra De amerikanske Jomfruøyer. Farlig for mennesker er fisken altså ikke ved fangsten, men på tallerkenen — og noen ciguatera-melding fra Middelhavet fant vi ikke i kildene våre.

Status — og hva du kan gjøre

På IUCNs rødliste regnes den som «ikke truet» (Least Concern), vurdert 4. februar 2009 (FishBase). Ifølge italiensk Wikipedia er den i store deler av sitt — voksende — utbredelsesområde vanlig eller svært vanlig, og overfiske er ikke påvisbart. FishBase vurderer sårbarheten for fiske som lav til moderat (34 av 100), sårbarheten for klimaendringer derimot som moderat til høy (53 av 100). I Europa og Afrika føres den ifølge engelsk Wikipedia ikke separat i fangststatistikkene, men slås sammen med andre taggmakreller — hvor mye som fanges der, vet altså ingen nøyaktig.

Om det gjelder et minstemål, en fredningstid eller en fangstbegrensning for den, bestemmes av nasjonale og regionale regler — det finnes ikke noe allmenngyldig tall, og vi nevner bevisst ikke noe. Sjekk lokalt hva som gjelder nå, særlig i marine verneområder. Og fordi den nordligste forekomsten i Middelhavet først nå blir dokumentert: Et bilde med sted og dato er mer verdt for forskningen enn man tror.

Sju motsigelser i kildene

  • Fra hvilken side kom den? Tyrkisk Wikipedia skriver at den fra midten av 1990-tallet vandret inn i Middelhavet fra Rødehavet. Italiensk Wikipedia sier det motsatte: Den skal være en av få Middelhavsarter som har vandret gjennom Suezkanalen i motsatt retning, i det minste til Timsah-sjøen. Ingen av de andre kildene våre kaller den en art fra Rødehavet.
  • Hvor lever den i Middelhavet? FishBase samt spansk, katalansk og tysk Wikipedia: bare i det vestlige Middelhavet. Engelsk Wikipedia: i hele Middelhavet. Italiensk Wikipedia: tidligere bare i sør og øst, siden 1990-tallet også i midten og i nord.
  • Hvor stor er den vanligvis? Engelsk og gresk Wikipedia: som regel under 35 cm. FishBase samt italiensk og finsk Wikipedia: vanligvis 40 cm. FishBase siterer dessuten en kilde med en maksimallengde på bare 55 cm i stedet for 70 cm.
  • Duger den på kjøkkenet? FishBase: «excellent food fish». Italiensk Wikipedia: «ottimo pesce da tavola». Engelsk Wikipedia: en heller middelmådig matfisk, «mediocre».
  • Er brystet skjellkledd? Engelsk Wikipedia og FishBase: helt skjellkledd — FishBase noterer uttrykkelig at andre kilder feilaktig har beskrevet det som nakent. Nettopp det gjør tysk Wikipedia: «Die Brust ist schuppenlos.» (Brystet er skjelløst.)
  • Når gyter den? Engelsk Wikipedia: hele året, med topper om sommeren. FishBase og finsk Wikipedia: januar til august. Italiensk Wikipedia: i det østlige Middelhavet om sommeren i kystfarvann — alle de andre sier at den gyter ute i åpent hav.
  • Hvor mange beinskjold? Engelsk Wikipedia: 46–56. FishBase: 45–56. Italiensk Wikipedia: 39–45. Og finsk Wikipedia flytter arten rett til det østlige og vestlige Stillehavet — der lever imidlertid ifølge alle de andre kildene ikke den, men dens mulige tvilling *Caranx caballus*.

Fem feller ved navnet

  • «Pompano» er feil fisk. Svensk Wikipedia fører *Caranx crysos* under tittelen Pompano — på engelsk heter artene i slekten *Trachinotus* det, i Middelhavet for eksempel *Trachinotus ovatus*. GBIF oppgir for svensk og norsk bare taggmakrill / taggmakrell, familienavnet.
  • «Τραχούρι» er dobbelt belagt. Gresk Wikipedia kaller *Caranx crysos* τραχούρι — slik heter i Hellas vanligvis taggmakrellen *Trachurus*. Også engelsk horse mackerel og fransk chinchard, begge oppført for den hos GBIF, betyr ellers *Trachurus*.
  • «Leccia» og «akya» er en annen fisk. GBIF fører italiensk leccia også for *Caranx crysos*; med det menes ellers *Lichia amia* (engelsk leerfish). Tyrkisk Wikipedia advarer uttrykkelig om at den forveksles med akya — likeledes *Lichia amia*.
  • «Jurel», «palometa», «crevalle» er samlenavn. De spanske og engelske navnene hos GBIF betyr alt etter land mange forskjellige taggmakreller. For Spania fant vi ikke noe entydig navn fra Middelhavet.
  • «Caranx fusus» er et gammelt navn. Den som leser *Caranx fusus* eller *Carangoides fusus* i faglitteratur, mener ifølge engelsk Wikipedia den samme fisken — navnet er ugyldig.

Tilbake står spørsmålet som hver artikkel i denne serien begynner med: når. Hos en fisk som i små stimer trekker raskt langs strukturer og spiser både dag og natt, avgjør den rette dagen mer enn noen rigg. Leveområde, byttedyr og gytetid står ovenfor, og de ligger fast. Det som endrer seg hver dag, er forholdene ved ditt vann — det regner StrikeAhead ut og forteller deg når turen er verdt det. Og fordi man ikke kjenner kantene og reglene i et fremmed farvann fra første dag, forteller StrikeAhead Pathfinder deg med hvem du drar ut: utvalgte guider og skippere, personlig kontrollert før oppføringen — lisens og forsikring —, med verifiserte fangster i stedet for reklamebilder, uten betalt rangering og for deg som sportsfisker uten formidlingsgebyr. Appen sier når, Pathfinder med hvem.