StrikeAhead

Fiske etter blå marlin: kjempen ingen vet om det finnes én eller to av

På FishBase-siden om blå marlin står en uvanlig ærlig setning. FishBase følger FAO-katalogen til Nakamura (1985) og fører den atlantiske blå marlinen, *Makaira nigricans*, og den indopasifiske, *Makaira mazara*, som to arter — først og fremst fordi mønsteret i sidelinjen er forskjellig. Rett etterpå står det: Mange forskere mener at akkurat dette kjennetegnet ikke er nok, og ser bare én eneste art, som lever i Atlanterhavet, Stillehavet og Indiahavet. Engelsk Wikipedia kaller dem «som oftest regnet som én art», den tyske skriver at forskningen «i økende grad» bare anerkjenner én — den japanske behandler dem derimot uttrykkelig hver for seg. For en sportsfisker i Europa er spørsmålet mindre akademisk enn det høres ut: Den blå marlinen du møter her, er uansett den atlantiske. Engelsk Wikipedia nevner sportsfiske etter den i det østlige Atlanterhavet fra Algarve til Angola, med Asorene, Kanariøyene, Kapp Verde, Madeira og Ascension. Denne artikkelen handler om blå marlin, *Makaira nigricans* — på tysk Blauer Marlin, på engelsk blue marlin, på fransk makaire bleu, på spansk aguja azul, på italiensk marlin azzurro, på portugisisk marlim-azul, på japansk ニシクロカジキ (nishikurokajiki).

Et sverd, en dolk — eller lykke?

Blå marlin hører til seilfiskfamilien (Istiophoridae), som også omfatter seilfisken og de øvrige marlinene (FishBase, tysk Wikipedia). Allerede ved slektsnavnet begynner kildene å strides: Ifølge engelsk og italiensk Wikipedia kommer *Makaira* av gresk machaira, et kort sverd eller en krum dolk, og av latin machaera, «sverd». FishBase oversetter derimot makaira med «lykkelig, rik». Om artsnavnet er alle enige: *nigricans* betyr ifølge tysk Wikipedia «svartaktig, mørk», ifølge engelsk «som blir svart». Den ble beskrevet av franskmannen Bernard Germain de Lacépède i 1802 (FishBase) — ifølge russisk Wikipedia bare etter en tegning; noe typeeksemplar finnes ikke. Japansk Wikipedia oppgir 1908 som året for den første beskrivelsen.

Slik kjenner du den igjen

Kroppen er langstrakt og bare lite sammentrykt fra sidene; den er høyest rett bak hodet og faller deretter stadig mer bakover (tysk Wikipedia). Nebbet er langt og kraftig og rundt i tverrsnitt — det skiller alle seilfisker fra sverdfisken, som har et sverd som er flatt og skarpt i kantene (tysk Wikipedia). Den første ryggfinnen strekker seg over det meste av ryggen; den fremre delen reiser seg spisst, men er alltid lavere enn kroppen er høy. Den støttes ifølge tysk og engelsk Wikipedia av 39 til 43 finnestråler, den andre av 6 til 7. De lange, smale brystfinnene (19 til 22 stråler) kan legges tett inntil kroppen, den første gattfinnen og halefinnen i riller — det gjør den strømlinjeformet (engelsk Wikipedia). Halerota har på hver side to kraftige kjøler. Huden er dekket av tykke, benaktige, avlange skjell. Et kjennetegn man knapt ser hos voksne fisker: Sidelinjen danner et nett som minner om hønsenetting, tydelig hos ungfisk, som senere forsvinner under huden (tysk Wikipedia). Nettopp dette nettet er grunnen til at FishBase skiller den fra den indopasifiske marlinen — som ifølge japansk Wikipedia har en sidelinje av enkle løkker.

Fargen: oppe svartblå, nede sølvhvit, imellom omtrent 15 rader bleke, koboltblå striper av runde prikker eller smale bånd (FishBase, engelsk Wikipedia). Den første ryggfinnen er mørkeblå til nesten svart og har ingen prikker eller flekker; de øvrige finnene er brunsvarte, av og til med et anstrøk av mørkeblått; basisen av gattfinnene skimrer sølvhvitt (FishBase). Som andre seilfisker kan den skifte farge svært raskt — det gjør iridoforer mulig, lysreflekterende hudceller (engelsk Wikipedia). Ifølge russisk Wikipedia blir den under jakten som regel klart blå, ifølge tysk avhenger kontrasten i stripene av humøret.

  • Størrelse: FishBase oppgir 500 cm totallengde som maksimum, 290 cm som vanlig lengde og 636 kg som tyngste publiserte vekt. Det er samtidig IGFAs verdensrekord: 1 402 pund og 2 unser, tatt utenfor Vitória i Brasil (engelsk Wikipedia). Hunnene blir ifølge engelsk Wikipedia opptil fire ganger så tunge som hannene, som sjelden veier mer enn 160 kg. Fisker fra 1 000 pund (godt 450 kg) kaller sportsfiskere «grander».

Hvor den står, og hva den spiser

  • Utbredelse: ifølge FishBase i Atlanterhavet, i tropiske og tempererte farvann, mellom 50° nord og 45° sør, ved 22 til 31 °C, en fisk som vandrer langt. Tysk Wikipedia kaller den den mest tropebundne av alle seilfisker; i det vestlige Atlanterhavet er den etter fangsttallene vanligere enn i det østlige, der den ifølge engelsk Wikipedia særlig forekommer utenfor Afrika mellom 25° nord og 25° sør. Om sommeren utvides området til tempererte breddegrader, om vinteren trekker det seg tilbake mot ekvator; i vest avgjør varme strømmer som Golfstrømmen hvor den står (engelsk Wikipedia). Mot nord når det ifølge finsk Wikipedia til nordvestkysten av Spania.
  • Leveområde: en fisk fra det åpne havet, langt fra land (engelsk Wikipedia). Den lever som regel alene, sjelden i stim (FishBase). Fargen på vannet teller: I den nordlige delen av Mexicogolfen viser den en tydelig forkjærlighet for blått vann (FishBase). De fleste fiskene finner man ifølge engelsk Wikipedia i vann over 24 °C; de er målt ved overflatetemperaturer på 21,7 til 30,5 °C.
  • Dybde: FishBase oppgir 0 til 1 000 meter. Ifølge tysk Wikipedia lever den i de øverste 200 meterne, ifølge engelsk pendler den mellom overflaten og omtrent 100 meter — om natten som regel nær overflaten, om dagen dypere, begrenset av temperatur og oksygen. Fransk Wikipedia oppgir de øverste 40 meterne som hovedområde.
  • Føde: først og fremst fisk, dessuten kraker og akkar; den spiser om dagen (FishBase), trofisk nivå 4,5. Ifølge engelsk Wikipedia utgjør små stimtunfisker som fregattmakrell (slekten *Auxis*) og bukstripet bonitt en stor del; men den tar også byttedyr så store som en hvit marlin eller gulfinnetun og storøyd tunfisk på rundt 100 pund. Tysk Wikipedia nevner en 290 kg tung marlin fra Guineabukta som hadde slukt en 50 kg tung storøyd tunfisk.
  • Nebbet som våpen: Om marliner jakter med nebbet, var ifølge engelsk Wikipedia lenge omstridt. En japansk studie fra 2007 undersøkte 227 blå marliner og fant 130 ufordøyde byttedyr med stikk-, kutt- og andre sår som ble tilskrevet nebbet. Den slår byttet bedøvet eller skadet med det og kommer så tilbake for å spise.
  • Vandringer: Merkede fisker vandret mellom Karibia, Venezuela og Bahamas og fra De amerikanske jomfruøyene til Vest-Afrika. En marlin som ble merket utenfor Delaware, ble gjenfanget utenfor Mauritius i Indiahavet — etter 9 254 engelske mil (engelsk Wikipedia).
  • Fart: Her spriker tallene kraftig, se nedenfor. Engelsk Wikipedia nevner 72 km/t som ofte sitert toppfart, men mesteparten av tiden svømmer den i under 4,5 km/t.

Sju millioner egg — og gyting utenfor Portugal

Kjønnsmoden blir blå marlin ifølge engelsk og tysk Wikipedia i en alder av to til fire år — hannene ved 35 til 44 kg, hunnene ved 47 til 61 kg. Gytingen skjer på sensommeren og høsten, i Nord-Atlanteren ifølge tysk Wikipedia fra juli til oktober. En hunn kan gyte opptil fire ganger i én sesong og hver gang slippe over sju millioner egg, hvert omtrent 1 mm stort (engelsk Wikipedia). Larvene driver i de frie vannmassene og vokser ifølge engelsk Wikipedia opptil 16 mm om dagen; man har særlig funnet dem utenfor det sørøstlige USA, i Karibia og utenfor Brasil. Interessant for Europa: Ifølge engelsk Wikipedia vandrer blå marliner i juni og juli for å gyte i internasjonalt farvann utenfor Portugal — og nettopp der lider de ifølge samme kilde særlig under overfiske. Ifølge engelsk Wikipedia blir hannene opptil 18, hunnene opptil 27 år gamle; FishBase oppgir på grunnlag av en karbon-14-studie en maksimal alder på knapt 20 år.

Slik fanges den — og det bør du vite

FishBase fører den som sportsfisk og som kommersielt utnyttet; prisklassen er «høy». Sportsfiskets historie begynner ifølge engelsk Wikipedia i 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene på Bahamas, da pionerer som Van Campen Heilner og S. Kip Farrington utforsket farvannene utenfor Bimini og Cat Cay. Zane Grey og Ernest Hemingway fisket etter den ved Florida Keys, Bahamas og utenfor Cuba og skrev mye om det; i Hemingways «Den gamle mannen og havet» kjemper fiskeren Santiago i tre dager utenfor Cuba med en blå marlin (engelsk Wikipedia). På Bahamas er den nasjonalfisk og står i riksvåpenet, på Bermuda pryder den 5-dollarseddelen. Tysk Wikipedia beskriver drillen: en lang kamp med spektakulære sprang ut av vannet.

⚠️ Det som følger, er en slutning ut fra biologien, ikke en kildeopplysning: En fisk som jakter alene i blått, varmt havvann, om dagen pendler mellom overflaten og rundt 100 meter og følger stimtunfisk, må letes etter langt ute — der vannet er over 24 °C varmt og de små tunfiskene står. En fisk som kan nå over 600 kg, krever tungt big game-utstyr og et erfarent mannskap. For europeiske sportsfiskere ligger de belagte fiskeplassene i Atlanterhavet: ved Algarve og rundt Asorene, Madeira, Kanariøyene og Kapp Verde. Og fordi overlevelsen hos gjenutsatte marliner ifølge engelsk Wikipedia er lav — på grunn av skadene ved fangsten —, teller hvert minutt ved gjenutsetting: kort drill, la fisken bli i vannet, løsne den skånsomt.

Til kjøkkenet: FishBase klassifiserer den som ufarlig. Kjøttet er ifølge engelsk Wikipedia relativt fett, i Japan er det særlig verdsatt til sashimi; finsk Wikipedia beskriver det som lyst og av god kvalitet. En advarsel fra engelsk Wikipedia: Tungmetaller hoper seg opp i den, og i 2017 sendte viltmyndigheten i Texas ut et kostråd mot inntak på grunn av kvikksølv for alle blå marliner fanget utenfor Texas.

Og bestanden? IUCN fører den som «Vulnerable» — sårbar (FishBase: vurdert 10. mai 2021). Tysk Wikipedia skriver at bestanden i Atlanterhavet og Indiahavet regnes som overfisket; verdensbestanden skal ha gått ned med rundt 33 til 37 % mellom 1987 og 2014. Greenpeace satte den i 2010 på sin røde liste over matfisk (engelsk Wikipedia). FishBase vurderer motstandskraften som «lav» — bestandene trenger 4,5 til 14 år for å doble seg —, sårbarheten for fiske som «moderat til høy» (52 av 100) og for klimaendringer likeså (50 av 100). Det største presset kommer ifølge engelsk Wikipedia fra tunfiskets langliner, der den henger som bifangst; i USA må alle fartøyer slippe fri seilfisker som er fanget innenfor 200 engelske mil fra kysten. Minstemål, fangstmengder og utsettingsplikt bestemmer hvert land selv — sjekk dem på stedet.

Seks motsigelser, latt stå åpne

  • Én art eller to? FishBase: to (*M. nigricans* i Atlanterhavet, *M. mazara* i Indo-Stillehavet), men innrømmer at mange forskere bare ser én. Engelsk Wikipedia: som oftest én; genetiske data skal tale for samme art, en annen studie fant derimot et «påfallende» skille i arvestoffet. Den tyske: i økende grad én. Den japanske: bevisst to — og den forteller at FAO i fangststatistikken allerede slår begge sammen under ett navn.
  • Middelhavet — ja eller nei? FishBase nevner bare Atlanterhavet, engelsk Wikipedia kaller den endemisk i Atlanterhavet, den russiske skriver «bare i Atlanterhavet». Norsk og tyrkisk Wikipedia fører likevel *Makaira nigricans* i sine lister over fiskeartene i Middelhavet. Den norske listen nevner rett før til og med en annen stor marlin, *Makaira indica*, som skal ha vandret inn gjennom Suezkanalen.
  • Hvor tung? FishBase: 636 kg, likt med IGFA-rekorden. Engelsk Wikipedia: 818 kg som høyeste publiserte vekt, hos store hunner 540 til 820 kg avhengig av kilden. Den hebraiske: opptil 829 kg. Den nederlandske: over 900 kg. Den franske: opptil 600 kg. Den tyske oppgir 581,51 kg som høyeste IGFA-bekreftede vekt og nevner beretninger fra sportsfiskere om 680 kg.
  • Hvor rask? Engelsk Wikipedia: toppfart 72 km/t, som regel under 4,5 km/t. Den italienske: toppfart 81 km/t, varig toppfart rundt 36 km/t. Den nederlandske: 90 km/t — det raskeste dyret i vann. Den franske: rundt 8,3 meter i sekundet, altså omtrent 30 km/t.
  • Når kjønnsmoden, hvor gammel? FishBase: hanner ved rundt 80 cm, hunner ved 50 cm — og større hunner. Fransk Wikipedia: hunner som 2-åringer ved 178 til 221 cm. Den engelske: etter vekt, 35 til 44 kg og 47 til 61 kg. Om alderen: FishBase knapt 20 år, den franske 20, den engelske, russiske og finske 18 år for hanner og 27 for hunner.
  • Truet eller ikke? FishBase og engelsk, tysk, russisk og japansk Wikipedia: av IUCN klassifisert som sårbar. Nederlandsk Wikipedia skriver at IUCN kaller den «ikke truet».

Fem navn som fører til feil fisk

  • «Black marlin», «marlin negro». GBIFs navneliste fører for blå marlin på engelsk også «Black marlin» og «Cuban black marlin», på spansk «Marlin negro». Den egentlige svarte marlinen er imidlertid en annen fisk, *Istiompax indica* — og for den fører GBIF nøyaktig de samme navnene, black marlin og marlin negro.
  • Svart betyr blå, hvit betyr svart. På japansk er blå marlin en «svart» fisk: クロカジキ (kurokajiki), ordrett «svart marlin»; den atlantiske heter ニシクロカジキ. Den engelske black marlin heter derimot på japansk ifølge GBIF シロカジキ (shirokajiki) — «hvit marlin». Og クロカジキ alene betegner i japansk Wikipedia den indopasifiske blå marlinen, *M. mazara*; GBIF fører navnet for begge.
  • «Picudo blanco». GBIF oppgir for blå marlin på spansk også «Picudo blanco» og «Merlin rayado» — altså «hvit nebbfisk» og «stripet marlin». Hvit marlin heter på spansk imidlertid aguja blanca eller marlin blanco, og «stripet marlin» er på engelsk en egen art. Sikkert på spansk er bare aguja azul.
  • «Espadarte». Portugisisk Wikipedia kaller den også espadarte-azul, GBIF i tillegg «Espadarte-sombra». En espadarte er på portugisisk imidlertid sverdfisken (GBIF). Og «Peixe agulha» fører GBIF på portugisisk for begge fiskene.
  • Peito, castero, ocean gar. På Madeira heter den ifølge japansk Wikipedia og GBIF Peito, på Cuba ifølge japansk Wikipedia Castero eller Aguja de caste. Gamle engelske navn er ifølge engelsk Wikipedia ocean gar og ocean guard. Og på norsk? GBIF fører blå marlin, og norsk Wikipedia nevner *Makaira nigricans* i sin liste over fiskeartene i Middelhavet. På tysk fører GBIF Blauer Marlin og Atlantischer Blauer Marlin, for den indopasifiske slektningen Pazifischer Blauer Marlin. Den eneste marlinen som lever hele livet i Middelhavet, Middelhav-marlinen, får en egen gruppe i denne serien, akkurat som sverdfisken.

Da gjenstår spørsmålet som hver artikkel i denne serien begynner med: når. Dybde, byttedyr og jaktmåte står ovenfor, og de ligger fast. Det som endrer seg hver dag, er alt det andre — og om en dag på vannet er verdt det, avgjøres nettopp der. Det regner StrikeAhead ut: Den tar forholdene ved ditt vann og forteller deg når turen er verdt det. Og fordi man ikke kan lese det blå vannet utenfor en atlanterhavsøy fra første dag, forteller StrikeAhead Pathfinder deg hvem du drar ut med: kuraterte guider og skippere, personlig kontrollert før de blir listet — lisens og forsikring —, med verifiserte fangster i stedet for reklamebilder, uten betalt rangering og for deg som sportsfisker uten formidlingsgebyr.

Fisk det riktige øyeblikket →