StrikeAhead

Fiske etter cobia: fisken som ser ut som en hai — og svømmer etter haier

Den som ser en cobia under vann for første gang, tar den ofte for noe annet. Den holder de store brystfinnene vannrett utspilt, og ifølge engelsk Wikipedia gir det den muligens omrisset av en hai; russisk og japansk Wikipedia skriver at dykkere derfor kan forveksle den med en liten hai. I tillegg svømmer den etter haier, havskilpadder og mantaer. Denne artikkelen handler om cobia, *Rachycentron canadum* — samme navn som på engelsk, på norsk også sergentfisk, på tysk Kobia, Königsfisch eller Offiziersbarsch, på brasiliansk portugisisk beijupirá, på finsk okamakrilli, på nederlandsk batjauwvis, på japansk スギ (sugi).

En einstøing med eskorte

Cobia er en fisk uten nære slektninger: Ifølge FishBase og nesten alle Wikipediaer er den den eneste arten i sin slekt og i sin familie, Rachycentridae. Nærmest står ifølge tysk Wikipedia sugefiskene og gullmakrellene — de sistnevnte vier denne serien en egen gruppe. Med sugefiskene deler den ifølge engelsk Wikipedia en vane: Den følger større dyr — haier, skilpadder, mantaer — og spiser det som faller av til den. Finsk Wikipedia skriver at man ofte treffer den i nærheten av djevelrokker, og at ingen vet hvorfor.

Den lever ifølge FishBase over mudder, sand og grus, over korallrev, utenfor klippekyster og i mangrove; nær kysten rundt påler og bøyer, lenger ute rundt drivende og forankrede gjenstander, av og til i elvemunninger. Ifølge engelsk Wikipedia samler den seg ved rev, vrak, havner, bøyer og andre strukturer, og den leter etter byttedyr helt inn i elvemunninger og mangrove. Den tåler ifølge engelsk Wikipedia en saltholdighet på 5 til 44,5 promille — fra brakkvann til vann som er saltere enn havet.

Om hva den spiser, er kildene stort sett enige: krabber, blekksprut og fisk (FishBase, engelsk, fransk og nederlandsk Wikipedia). Italiensk nevner i tillegg muslinger og åttearmede blekkspruter, russisk som eksempel en piggrokke. Ifølge engelsk Wikipedia er den svært nysgjerrig og er knapt sky for båter; russisk legger til at den noen ganger følger fisk på kroken helt inntil båtsiden. De engelske kallenavnene crabeater (krabbeeter) og prodigal son (den bortkomne sønn) finnes i GBIF og i engelsk Wikipedia.

Slik kjenner du den igjen

En langstrakt, spoleformet fisk med bredt, flatt hode (FishBase, engelsk, tysk og russisk Wikipedia). Øynene er små, underkjeven er litt framskutt (engelsk, russisk, japansk Wikipedia). Det sikreste kjennetegnet sitter på ryggen: Foran den lange ryggfinnen står korte, kraftige, spisse pigger, frie og ikke forbundet med noen hinne — FishBase oppgir 7 til 9, som regel 8. Derav familienavnet: gresk *rhachis*, ryggrad, og *kentron*, pigg. Halefinnen er hos voksne halvmåneformet til svakt innbuktet, med øvre flik lengst. Svømmeblære har den ikke (engelsk, russisk, japansk Wikipedia).

Den ligner ifølge engelsk Wikipedia på sugefiskene, men har ingen sugeskive og en kraftigere kropp; japansk legger til at halefinnen er kløftet. Fargen: rygg og sider mørkebrune, med lyse og mørke lengdebånd på siden — hvor mange det er, og hvilken farge de har, forteller kildene riktignok forskjellig (se nedenfor). Ifølge engelsk og russisk Wikipedia trer stripene tydelig fram i gytetiden. Unge eksemplarer er ifølge engelsk Wikipedia påfallende svart-hvitt båndet.

  • Størrelse: FishBase oppgir 200 cm totallengde som maksimum, 110 cm som vanlig lengde og 68 kg som høyeste publiserte vekt. Ifølge engelsk Wikipedia veier rekorden som er godkjent av IGFA, 79,6 kg, fanget ved Rottnest Island (Australia).
  • Alder og kjønnsmodning: FishBase oppgir 15 år som høyeste rapporterte alder. Hannene blir ifølge engelsk Wikipedia kjønnsmodne ved to, hunnene ved tre års alder; ifølge fransk Wikipedia ved 60 til 65 cm (hanner) og 80 cm (hunner).
  • Gyting: Ifølge engelsk Wikipedia om dagen, fra april til september, i store ansamlinger på åpent hav; en hunn kan gyte opptil 30 ganger i løpet av en sesong. Eggene måler 1,2 mm og driver i planktonet.

Hvor den lever — og hva Middelhavet har med saken å gjøre

FishBase: over hele verden i tropiske og subtropiske farvann, mellom 47° nord og 37° sør — i det vestlige Atlanterhavet fra Canada og Massachusetts til Argentina, medregnet Mexicogolfen og hele Karibia; i det østlige Atlanterhavet fra Marokko til Sør-Afrika; i Indo-Stillehavet fra Øst-Afrika og Hokkaido til Australia. Ifølge engelsk Wikipedia vandrer den med årstidene: Vinteren tilbringer den i Mexicogolfen, i mars trekker den forbi Florida nordover, om sommeren helt opp til Massachusetts — russisk og japansk Wikipedia sier: til Maryland.

Og Middelhavet? FishBase nevner det ikke i utbredelsen. Norsk Wikipedia skriver at den ikke forekommer naturlig der, men at det er gjort to funn av fisker som antakelig har kommet gjennom Suezkanalen; som kilde oppgir den en fagartikkel fra 2013 om det andre funnet i Middelhavet. Engelsk Wikipedia snakker om meldinger fra ulike steder i det østlige Middelhavet siden 1978, enten via Suezkanalen eller som rømt oppdrettsfisk. Italiensk teller bare ett funn, i Israel i 1986, og holder også en opprinnelse i Atlanterhavet for mulig. Hebraisk skriver at en fisker fanget den første i Middelhavet i 1978.

For sportsfiskere i Middelhavet betyr det: Der er cobia ingen målart, men en sjeldenhet — ifølge alle kildene en håndfull fisker på flere tiår, alle i øst. Den som vil fiske målrettet etter cobia, må til Atlanterhavet, Karibia eller Indo-Stillehavet. Hvordan den fanges der, beskriver FishBase kort: først og fremst med håndsnøre og ved dorging over kontinentalsokkelen; i tillegg er den en sportsfisk. Ifølge spansk Wikipedia er det særlig de store eksemplarene som sportsfiskere setter pris på.

Forsiktig om bord — og på tallerkenen

To kilder har en advarsel: Ifølge russisk Wikipedia holder den brystfinnene vannrett også etter at den er fanget, og kan dermed holde seg oppreist, og den voldsomme motstanden gjør den farlig om bord; japansk Wikipedia råder til forsiktighet etter landing. På tallerkenen regnes den som en utmerket matfisk (FishBase, tysk Wikipedia): Ifølge engelsk Wikipedia oppnår det faste kjøttet en relativt høy pris. Men fordi den lever alene, fanges den ifølge FishBase bare i små mengder — til gjengjeld er den et stort tema i havbruket. Ifølge engelsk Wikipedia kom 80,6 % av verdensproduksjonen i 2004 fra Kina og Taiwan; i Taiwan brukes rundt 80 % av havmerdene til oppdrett av cobia.

Åtte motsigelser, latt stå åpne

  • Hvor ofte har den vært i Middelhavet? Italiensk Wikipedia: én gang, i Israel i 1986. Norsk: to funn. Engelsk: på ulike steder i øst siden 1978. Hebraisk: den første i 1978. FishBase oppfører ikke Middelhavet i utbredelsen.
  • Finnes den i det østlige Stillehavet? FishBase og spansk, nederlandsk og svensk Wikipedia: nei, den mangler der; norsk: den mangler i det sentrale og østlige Stillehavet. Engelsk Wikipedia: Ungfisk som rømte fra et oppdrettsanlegg utenfor Ecuador i 2015, har etablert arten der; den spredte seg til Colombia og Panama.
  • Hvor tung blir den? FishBase og spansk, fransk, nederlandsk, norsk, japansk og russisk Wikipedia: 68 kg. Tysk, italiensk og svensk: 70 kg. Hebraisk og arabisk: 78 kg. Engelsk: 79 kg. Og når det gjelder sportsfiskerekorden: Engelsk Wikipedia oppgir 79,6 kg som godkjent rekord og 60 kg fra Shark Bay som tidligere beste notering; russisk oppgir 46,4 kg som oppføring i den offisielle rekordlisten.
  • Hvor mye kulde tåler den? FishBase: 17 til 32 °C. Engelsk, japansk, russisk og arabisk Wikipedia: 1,6 til 32,2 °C. Hebraisk Wikipedia skriver i tillegg at den, i motsetning til de fleste fisker, kan regulere kroppstemperaturen; engelsk kaller den bare ufølsom for temperatursvingninger.
  • Hvor mange striper, og i hvilken farge? Engelsk, japansk, russisk og arabisk Wikipedia: to mørke lengdebånd. FishBase og spansk: to smale sølvaktige bånd. Tysk: tre mørkebrune striper, atskilt av smale sølvaktige bånd. Finsk: to eller tre sølvgrå. Hebraisk: tre mørke og to hvite. Og buken: ifølge FishBase gulaktig, ifølge engelsk Wikipedia hvit.
  • Einstøing eller gruppe? Engelsk, fransk og arabisk Wikipedia: en einstøing, unntatt i gytetiden. FishBase og tysk, finsk og svensk: Den danner små grupper. Russisk sier begge deler: Den lever for det meste alene, men man ser ofte store grupper ved rev og vrak.
  • Hvordan ser ungfisken ut? Engelsk og arabisk Wikipedia og FishBase: Unge eksemplarer har en avrundet halefinne. Japansk: Halen deres er allerede kløftet som hos de voksne, og de har tydelige hvite lengdestriper.
  • Hvem spiser den? Engelsk, russisk, japansk og arabisk Wikipedia: Gullmakrell spiser ungfisken; voksne eksemplarer angripes av makrellhai (*Isurus oxyrinchus*; ifølge russisk og japansk Wikipedia etter beretninger fra fiskere). Italiensk: De voksne skal være bytte for gullmakrell.

Fem navn som fører til feil fisk

  • «Ling». Engelsk Wikipedia og GBIF oppfører også cobia som ling. Men det er også det engelske navnet på lange (*Molva molva*), en torskeslektning fra Nord-Atlanteren, som denne serien vier en egen gruppe.
  • «Bacalao», «bacalhau», «cod». GBIF oppfører den på spansk også som bacalao, på portugisisk som bacalhau, på engelsk som cod; spansk Wikipedia nevner også bacalao. Alle tre ordene står ellers for torsk, som denne serien likeledes vier en egen gruppe.
  • «Bonito negro». Spansk Wikipedia kaller den også bonito negro, GBIF på spansk også bare bonito, engelsk Wikipedia black bonito. En bonito i vanlig forstand er derimot en liten tunfisk (*Sarda sarda*), som denne serien vier en egen gruppe.
  • «Kingfish» og «Königsfisch». Tysk Wikipedia nevner Königsfisch, GBIF og engelsk Wikipedia kingfish og black kingfish. Det engelske kingfish står imidlertid, avhengig av region, også for helt andre fisker, for eksempel seriolaer.
  • «クロカンパチ». I Japan har fiskerimyndighetene ifølge japansk Wikipedia bestemt at cobia ikke får selges som クロカンパチ (kuro-kanpachi) eller トロカンパチ (toro-kanpachi) — for カンパチ er seriolaen (*Seriola dumerili*), en eksklusiv matfisk som den ikke er i slekt med; navnene skulle ikke villede kjøperne. Denne serien vier seriolaen en egen gruppe.

Da gjenstår spørsmålet som hver artikkel i denne serien begynner med: når. Leveområde, byttedyr og vaner står ovenfor, og de ligger fast. Det som endrer seg hver dag, er alt det andre — og om en dag på vannet er verdt det, avgjøres nettopp der. Det regner StrikeAhead ut: Den tar forholdene ved ditt vann og forteller deg når turen er verdt det. Og fordi man ikke kan lese vrak, bøyer og mantaenes følgesvenner fra første dag, forteller StrikeAhead Pathfinder deg hvem du drar ut med: kuraterte guider og skippere, personlig kontrollert før de blir listet — lisens og forsikring —, med verifiserte fangster i stedet for reklamebilder, uten betalt rangering og for deg som sportsfisker uten formidlingsgebyr.

Fisk det riktige øyeblikket →