Fiske etter seilfisk: verdens raskeste fisk — målt på et fiskesnøre

8. oktober 2026

På nesten hver eneste liste over havets raskeste dyr står den øverst: seilfisken. 109 km/t oppgir svensk, nederlandsk og hebraisk Wikipedia, 110 km/t den portugisiske — med henvisning til Guinness rekordbok —, 119 km/t den spanske. Hvor tallet kommer fra, forteller russisk Wikipedia: fra en testserie i en fiskeleir på Long Key i Florida, der en seilfisk tilbakela 91 meter på 3 sekunder. Fransk Wikipedia sier mer presist hva som løp ut: 91,4 meter fiskesnøre på tre sekunder — og bemerker at det mangler kilde. Den engelske snakker om tester på 1920-tallet. Fiskeverdenens mest berømte fartsrekord stammer altså fra en snelle. Nyere studier kommer ifølge russisk Wikipedia fram til en tredjedel av det. Og for Middelhavet har denne fisken en annen historie: Den kommer ifølge FishBase inn gjennom to dører. Denne artikkelen handler om seilfisken, slekten *Istiophorus* — på tysk Fächerfisch eller Segelfisch, på engelsk sailfish, på fransk voilier, på spansk pez vela, på italiensk pesce vela, på portugisisk peixe-vela, på japansk バショウカジキ (bashōkajiki).

Rekorden som en snelle satte

Tysk Wikipedia kaller de gamle verdiene forsiktig «angivelige»: 40 til 59 knop, rundt 75 til 110 km/t. Nyere studier, skriver den, gir grunn til sterk tvil; ifølge dem kommer seilfisken ikke over 36 km/t, og en ny studie setter den teoretisk mulige toppfarten til 36 til 45 km/t. Engelsk Wikipedia nevner som tidligere anslag til og med 35 meter i sekundet, rundt 125 km/t; arbeider fra 2015 og 2016 skal ha kommet fram til høyst 10 til 15 meter i sekundet (35 til 55 km/t). Under jakt på byttedyr målte man spurter på 7 meter i sekundet — omtrent 25 km/t —, og ingen lå over 10 meter i sekundet. Lengst går japansk Wikipedia: Målt i havet svømte seilfisken i snitt med rundt 2 km/t, og fisker som ble fulgt med sender, nådde høyst omtrent 8 km/t — med det ærlige tillegget at ingen kan si om en fisk da virkelig ga full gass. Bygd for fart er den likevel: I høy fart legger den seilet ned i en renne på ryggen, det samme gjør den med gattfinnen og de lange bukfinnene (russisk, tysk Wikipedia). Svømmeblære har den ifølge russisk Wikipedia ikke.

Slik kjenner du den igjen

Kjennetegnet ser man ifølge tysk Wikipedia allerede fra båten når den svømmer like under overflaten: den enorme, seilaktige første ryggfinnen, høyere enn kroppen der den er høyest. Den begynner ved bakhodet og når nesten fram til den lille andre ryggfinnen; foran er den ifølge engelsk Wikipedia rett avskåret, og høyest er den på midten. Kroppen er langstrakt og fra sidene sterkt flattrykt (tysk Wikipedia). Overkjeven ender i et langt, slankt nebb som er rundt i tverrsnitt — som hos alle marliner og i motsetning til sverdfisken (tysk Wikipedia, FishBase). Kjever og gane har fine, børsteaktige småtenner, og gjellegitter mangler (FishBase). Bukfinnene er svært lange og smale, når nesten fram til gattet og kan legges ned i en grop. Halerota har på hver side to kjøler, huden små, innleirede skjell med én eller to butte spisser (FishBase).

Fargen: oppe mørk, under det rundt 20 blålige striper, buken blekt sølvfarget (FishBase). Huden på seilet er blåsvart og besatt med mange mørke prikker; basisen av gattfinnene skimrer ofte sølvhvitt, de øvrige finnene er svartbrune eller mørkeblå (FishBase). Hvilken vei stripene går, er ikke så klart som det høres ut — se nedenfor. Og den kan endre dem: Ifølge engelsk Wikipedia melder enkelte kilder at seilfisker skifter farge for å forvirre byttet, vise sinnsstemning eller kommunisere med hverandre; ifølge italiensk Wikipedia blir huden lysere eller mørkere etter humøret, og noen ganger dukker det opp striper på ryggen.

Størrelse: FishBase oppgir for den indopasifiske seilfisken, *Istiophorus platypterus*, 348 cm (gaffellengde) som maksimum, 270 cm som vanlig lengde og 100,2 kg som tyngste publiserte vekt — det stemmer med sportsfiskerekorden som fransk Wikipedia nevner: 100,24 kg, tatt i 1947 utenfor øya Santa Cruz i Ecuador. For den atlantiske, *Istiophorus albicans*, oppgir FishBase 315 cm, vanligvis 240 cm, og høyst 58,1 kg. Hunnene blir større; ifølge fransk Wikipedia er det den eneste synlige forskjellen mellom kjønnene, ifølge tysk er svært store eksemplarer alltid hunner.

Gjennom to dører inn i Middelhavet

Om det finnes én seilfisk eller to, er omstridt (se nedenfor) — FishBase fører to, og for Middelhavet er det avslørende. Om den indopasifiske skriver FishBase at den har vandret inn i Middelhavet fra Rødehavet gjennom Suezkanalen; engelsk Wikipedia kaller den en lessepsisk innvandrer, den tyske og den russiske sier det samme. Om den atlantiske skriver FishBase: Den vandrer inn i Middelhavet — belagt hovedsakelig gjennom ungfisk. Også italiensk Wikipedia forteller om særlig unge eksemplarer som er fanget i Middelhavet. Den første døren er altså Suezkanalen i øst, den andre Gibraltarstredet i vest. Og enda en ting står i tysk Wikipedia: Bortsett fra i Middelhavet møtes de to bestandene bare utenfor kysten av Sør-Afrika og kan blande seg der. Middelhavet er dermed ett av bare to steder der de to seilfiskene møtes — hvis det i det hele tatt er to.

Det ingen av kildene sier: hvor vanlig den er i Middelhavet. Ingen nevner noe middelhavsfiske, ingen en sesong, ingen en fiskeplass. De store seilfiskfeltene som kildene nevner ved navn, ligger andre steder: ifølge russisk Wikipedia utenfor Florida, Cuba, California, Hawaii, Tahiti, Peru, New Zealand og Australia og ved Seychellene, ifølge den japanske i Sør-Kinahavet rundt Taiwan, Filippinene og Malaysia, ifølge den spanske utenfor Manzanillo i Mexico. For Atlanterhavet utenfor Afrika nevner fransk Wikipedia den største seilfisken som er tatt der, 64,6 kg utenfor Lobito i Angola (2014), og gyting hele året over den vestafrikanske kontinentalsokkelen.

Hvor den står, og hva den spiser

Utbredelse: FishBase oppgir for den indopasifiske 50° nord til 43° sør; for den atlantiske omtrent 40° nord i det nordvestlige, 50° nord i det nordøstlige, 40° sør i det sørvestlige og 32° sør i det sørøstlige Atlanterhavet. I Russland er den ifølge russisk Wikipedia sjelden og forekommer ved de sørlige Kurilene og i Peter den stores bukt, i Japan ifølge japansk Wikipedia sør for Tōhoku, sjelden helt opp til sørlige Hokkaidō.
Vann: Den foretrekker 21 til 28 °C og holder seg mest over sprangsjiktet, men kan også dykke dypere (FishBase, tysk Wikipedia). FishBase oppgir 0 til 200 meter, som regel fra 30 meter.
Nær land: Av alle marliner kommer den ifølge japansk Wikipedia nærmest kysten. Tettest står den ifølge FishBase nær kyster og øyer; den atlantiske trekker ofte inn i kystnært vann. Engelsk Wikipedia nevner en sterk tilbøyelighet til kyster, øyer og rev — og slik man har sett i Persiabukta, kan den forsvinne når korallrevene forsvinner.
Føde: først og fremst fisk, dessuten krepsdyr og blekkspruter (FishBase). Tysk Wikipedia ramser opp sardiner, halvnebber, makreller, hårhaler, taggmakreller, havkarusser og knurr, dessuten papirnautiluser. Ifølge fransk Wikipedia spiser den utenfor Florida blant annet tunnin, utenfor Taiwan særlig auxid (*Auxis rochei*) — to små tunfisker som denne serien har egne artikler om. Utenfor Mazatlán i Mexico fant man i 67 % av de undersøkte magene rester av store kalmarer, i Indiahavet i 81 % fisk, i 31 % krabber og i 25 % kalmar (fransk Wikipedia). Den tar også dyr fra bunnen (FishBase), ifølge fransk Wikipedia for eksempel knurr, blekkspruter og snegler.
Jaktfellesskap: Ifølge tysk Wikipedia jakter den ofte sammen med delfiner, haier, marliner, tunfisk og gullmakreller.
Fiender: Nyklekket blir den jaget av planktonetere; voksne seilfisker blir ifølge engelsk Wikipedia bare spist av store havhaier og spekkhoggere.
En leieboer: I akvariet Aquamarine Fukushima så man ifølge japansk Wikipedia hvordan en sugefisk renset seilfisken for parasitter og til gjengjeld fikk bo under gjellelokket dens.

Jakten: seilet opp, nebbet på tvers

Seilet forblir ifølge engelsk Wikipedia foldet ned når den svømmer, og reises først ved angrepet. Da demper det hodets sidelengs svingninger — nebbet blir vanskeligere å se for byttet, og seilfisken kommer med det tett inntil stimen eller til og med inn i den før den slår til. Tysk Wikipedia sammenligner seilet med kjølen på en båt. Den slår til på to måter: med et kort prikk eller et bredt, vannrett slag (engelsk Wikipedia). Den skyter inn i stimen med tilbakelagte bukfinner, bremser med utspilte finner i en skarp sving og spiser fiskene den har truffet, med hodet først (tysk Wikipedia). Per angrep blir i snitt to byttefisker skadet, men bare 24 % av angrepene ender med fangst (engelsk Wikipedia). Fordi skadde fisker blir langsommere, har hver seilfisk nytte av de andres slag — forskningen kaller det protokooperasjon. Fiskene angriper som regel én om gangen, og hver har en favorittside: Noen slår mot venstre, andre mot høyre, og den som har en sterk preferanse, fanger mer. Fordi begge typene er omtrent like vanlige i en gruppe, kan stimen ikke forutsi hvor neste slag kommer fra (engelsk Wikipedia). Flyktende sardiner svinger unna, og derfor angriper seilfisken dem som regel bakfra — der de skadde, langsommere fiskene samler seg.

Seilet har kanskje enda en oppgave: Marinbiologer antar ifølge engelsk og hebraisk Wikipedia at det fungerer som varme og kjøling — det er gjennomtrukket av mange blodårer, og seilfisker reiser det ofte før eller etter raske spurter i overflaten. Russisk Wikipedia beskriver hvordan de driver sakte i overflaten med seilet helt reist over vannet. Derfra kommer også navnene: *Istiophorus* betyr ifølge FishBase «seilbærer», av gresk istios (seil) og pherein (bære). Det japanske navnet バショウ (bashō) sammenligner ifølge japansk Wikipedia seilet med bladet på en bananplante med sine rette bladnerver.

En meter første året — og millioner av egg

Seilfisker vokser raskt: ifølge engelsk Wikipedia 1,2 til 1,5 meter på ett eneste år, ifølge russisk til og med 1,5 til 2 meter. Fransk Wikipedia nevner 100 cm ved to år og kjønnsmodning ved to og et halvt år; FishBase oppgir for den atlantiske en lengde ved første kjønnsmodning på 133,5 cm. Gytingen skjer ifølge FishBase i Stillehavets tropiske og subtropiske strøk hele året, mest i den lokale sommeren — parvis eller med to, tre hanner som følger en hunn. Utenfor Florida trekker fiskene inn på grunt, kystnært vann for å gyte: Hunnene svømmer dovent med reist seil, fulgt av én eller flere hanner (FishBase). En hunn på 33,4 kg gytte der i løpet av én sesong opptil 4,8 millioner egg i tre omganger (FishBase, tysk Wikipedia). Eggene måler 0,85 til 1,3 mm og har en oljedråpe som får dem til å sveve (FishBase, tysk Wikipedia). Japansk Wikipedia nevner for fiskene ved Japan april til august øst for Filippinene; hos ungfisk henger første og andre ryggfinne fortsatt sammen og skilles først under veksten. Russisk Wikipedia nevner generelt august til september.

Slik fanges den — og det bør du vite

FishBase fører den som sportsfisk og som kommersielt utnyttet; den fanges særlig på langline og i garn, av og til ved sleping og med harpun. Ifølge engelsk Wikipedia havner den som regel som bifangst på tunfiskernes langliner, regnes som mindre verdifull enn marliner og slippes som regel fri; sportsfiskere setter pris på den som en kampsterk fisk. Fordi den av alle marliner oftest dukker opp nær kysten, er den ifølge japansk Wikipedia populær ved dorging. Spansk Wikipedia beskriver drillen: kraftige utras under vann og spektakulære hopp; det fiskes med levende og død agn, med slepesluker og kunstige blekkspruter. Russisk Wikipedia forteller at Ernest Hemingway var blant dem som fisket den, og at det i Havana hvert år holdes en fiskekonkurranse til minne om ham. En metode helt uten krok beskriver finsk Wikipedia fra Mexico: Et rundt 30 cm langt, opptrevlet taustykke slepes etter båten, og seilfisken setter seg fast i fibrene med nebbet. Den finske kilden forklarer det med «sugekopper» på nebbet — FishBase og tysk Wikipedia kjenner der bare til fine småtenner. Og en advarsel fra engelsk Wikipedia: En 45 kg tung seilfisk stakk en kvinne i lysken da følget hennes ville fange den.

⚠️ Det som følger, er en slutning ut fra biologien, ikke en kildeopplysning: En fisk som jakter over sprangsjiktet i 21 til 28 °C varmt vann, av alle marliner kommer nærmest kyster og øyer og følger stimer av småfisk, må letes etter der agnfisk står i varmt overflatevann. En fisk som i Atlanterhavet ifølge FishBase når knapt 60 kg, er lettere enn en marlin, men krever en rask drill full av hopp. I Middelhavet er den etter alt kildene sier en sjelden gjest — den som får en der, har en raritet på kroken: fotografer, kort drill, løsne den i vannet. Og fordi den er sårbar og nebbet kan skade: Hold hendene unna nebbspissen, og ikke løft fisken inn i båten hvis den skal tilbake.

Til kjøkkenet: FishBase klassifiserer den som ufarlig; den brukes fersk, røkt og frossen, også til sashimi og sushi, grillet eller bakt. Japansk Wikipedia beskriver kjøttet som trådete, magert og rødt og velsmakende særlig om sommeren og høsten, men mindre fint enn hos andre marliner; hvor ferskt det holder seg, avhenger mye av hvor raskt fisken blir avlivet etter fangst — fiskere griper den derfor i nebbet og bedøver den med ett slag i hodet. Italiensk Wikipedia kaller kjøttet velsmakende og leveren rik på A-vitamin.

Og bestanden? IUCN fører seilfisken som «Vulnerable» — sårbar (FishBase: vurdert 1. mai 2021) — og behandler den ifølge engelsk Wikipedia som én verdensomspennende art. Den atlantiske fører FishBase som «ikke vurdert»; spansk Wikipedia kaller til og med begge utrydningstruet. Ifølge tysk Wikipedia utgjør bestanden i Indiahavet rundt 87 % av verdensbestanden og er overfisket, med en nedgang på 27 til 33 % på 12 år; i 2017 lå fangsten på 34 891 tonn, langt over maksimumsmengden på 25 000 tonn. Bestanden i det østlige Atlanterhavet skal ha stupt med rundt 60 % på 12 år; bare i det vestlige Atlanterhavet peker trenden oppover. Minstemål, fangstmengder og utsettingsplikt bestemmer hvert land selv — sjekk dem på stedet.

Sju motsigelser, latt stå åpne

Én art eller to? FishBase motsier seg selv: På siden om den indopasifiske følger den Nakamura (1990) og fører to arter, på siden om den atlantiske står det at denne ifølge Eschmeyers fiskekatalog (etter Collette 2006) er et synonym — «flere forfattere» regner den likevel som en egen art. GBIF fører begge som anerkjente arter, IUCN bare én. Engelsk Wikipedia: I arvestoff (mtDNA), kroppsmål og tellekarakterer fant man ingen forskjeller, og de fleste fagfolk ser én art. Den russiske: Man har slått sammen begge. Den tyske: i økende grad én.
Hvor rask? Se ovenfor: 109, 110, 111, 119 og 125 km/t i de eldre angivelsene, 90 km/t i italiensk Wikipedia, 100 km/t i den russiske og den japanske — mot 36, 35 til 55 og 25 km/t i nyere målinger og rundt 2 km/t i snitt ifølge japansk Wikipedia. Den spanske kaller den havenes nest raskeste innbygger, etter svart marlin.
Varmt eller kaldt vann? Engelsk Wikipedia skriver at seilfisker lever i de kaldere havområdene i alle verdenshav. FishBase kaller den subtropisk og den atlantiske en fisk for 21 til 28 °C, tysk Wikipedia likeså; den russiske nevner tropiske, subtropiske og tempererte farvann.
Tverr- eller lengdestriper? FishBase: rundt 20 blålige loddrette striper, fransk Wikipedia likeså loddrette. Den tyske: rundt 20 lengdestriper av lyseblå prikker. Den engelske siden om atlantisk seilfisk: rundt tjue vannrette striper.
Hvor stor, hvor tung? FishBase: 348 cm og 100,2 kg (Indo-Stillehavet), 315 cm og 58,1 kg (Atlanterhavet) — Atlanterhavsrekorden fra Angola ligger ifølge fransk Wikipedia over med 64,6 kg. Tysk Wikipedia oppgir 3,80 m som maksimal lengde, den japanske 3,3 m og 20 til 100 kg, den russiske 3,5 m og rundt 100 kg, den engelske sjelden over 90 kg og som regel ikke over 3 m, den finske 45 til 55 kg for voksne fisker. Og den spanske skriver at seilfisker tatt i 1963 veide i snitt 120 kg — mer enn noen maksimalvekt hos FishBase.
Hvor raskt vokser den, hvor gammel blir den? Første året 1,2 til 1,5 m (engelsk Wikipedia) eller 1,5 til 2 m (russisk) — eller 1 m ved to år (fransk). Om alderen: FishBase 13 år for den indopasifiske, men bare 4 år for den atlantiske, i likhet med italiensk Wikipedia. Den franske nevner 7 år utenfor Florida, 11 (hanner) og 12 (hunner) utenfor Taiwan og 13 som forventet levealder, den japanske 4 til 10, den russiske 13 til 15 år.
Einstøing eller flokkjeger? Japansk Wikipedia: alene eller i små grupper på noen få fisker. FishBase: stimer på 3 til 30 dyr eller løse ansamlinger over store områder. Den tyske: jaktgrupper på opptil 70 dyr — ifølge engelsk Wikipedia er 70 imidlertid resultatet av en matematisk modell for opp til hvilken gruppestørrelse felles jakt lønner seg, ikke en telling. Og jaktsuksessen: ifølge engelsk Wikipedia 24 % av angrepene, ifølge tysk hvert femte.

Fem navn som fører til feil fisk

«Espadon voilier». På fransk heter den ifølge fransk Wikipedia og GBIF også espadon-voilier, «seil-sverdfisk». En espadon er imidlertid sverdfisken, *Xiphias gladius* — en annen familie, med et flatt, skarpkantet sverd og helt uten bukfinner (tysk Wikipedia). Den har denne serien en egen gruppe om.
«Marlin». Arabisk Wikipedia kaller den مرلين شراعي, «seilmarlin», den spanske siden om den atlantiske skriver at den er kjent som marlin, og den italienske kaller den «en marlin». Til marlinfamilien (Istiophoridae) hører den faktisk, og ifølge tysk Wikipedia er den til og med søstergruppen til blå marlin. Slekten er likevel en egen, *Istiophorus* — og spansk Wikipedia advarer selv mot å forveksle slektene *Istiophorus*, *Makaira* og *Tetrapturus*.
Den «stillehavske» i Middelhavet. Spansk, italiensk og nederlandsk Wikipedia kaller *I. platypterus* Stillehavets seilfisk (pez vela del Pacífico, pesce vela del Pacifico, Pacifische zeilvis), og på dansk fører GBIF bare «Pacifisk sejlfisk». Men det er nettopp denne «stillehavske» som ifølge FishBase kommer inn i Middelhavet gjennom Suezkanalen. Og italiensk Wikipedia kaller den i første setning i tillegg «pesce vela atlantico» — navnet på den andre arten.
«Agulhão», «Парусник», «purjemarliini». På portugisisk fører GBIF den som Agulhão og Agulhão-bandeira, portugisisk Wikipedia som agulhão-vela — men agulhão kalles også blå marlin (GBIF: agulhão-negro); entydig er bare peixe-vela. Det russiske Парусник betyr også seilskip, og derfor kaller russisk Wikipedia artikkelen «Парусник (рыба)». Og det finske purjemarliini, «seilmarlin», gir GBIF ikke til den, men til blå marlin; seilfisken heter på finsk purjekala.
Mange navn i Japan — og på norsk ett. Japansk Wikipedia ramser opp mange lokale navn, blant dem ビョウブサシ (Toyama, Ishikawa), ミノカジキ (Kanagawa) og アキタロウ, «høst-Tarō», i Kagoshima — fordi den der særlig fanges om høsten. Og på norsk? GBIF fører Seilfisk; noen egen artikkel om arten finnes ikke i norsk Wikipedia. På tysk fører GBIF bare Fächerfisch og Indopazifischer Fächerfisch; tysk Wikipedia kaller den Fächerfisch, «ofte også Segelfisch», og den andre arten Atlantischer Fächerfisch. Middelhav-marlinen, den eneste marlinen som lever hele livet i Middelhavet, og blå marlin får egne grupper i denne serien.

Da gjenstår spørsmålet som hver artikkel i denne serien begynner med: når. Dybde, byttedyr og jaktmåte står ovenfor, og de ligger fast. Det som endrer seg hver dag, er alt det andre — og om en dag på vannet er verdt det, avgjøres nettopp der. Det regner StrikeAhead ut: Den tar forholdene ved ditt vann og forteller deg når turen er verdt det. Og fordi man ikke kan lese varmt kystvann og stimene i det fra første dag, forteller StrikeAhead Pathfinder deg hvem du drar ut med: kuraterte guider og skippere, personlig kontrollert før de blir listet — lisens og forsikring —, med verifiserte fangster i stedet for reklamebilder, uten betalt rangering og for deg som sportsfisker uten formidlingsgebyr.

Fisk det riktige øyeblikket →