Vrakfisk: rovfisken som har navnet sitt etter skipsvrak
Hver artikkel i denne serien svarer på det samme spørsmålet: hvordan overlister fiskeren rovfisken? Med hvilket agn, på hvilket dyp, til hvilken tid. Hos vrakfisken begynner svaret med et skipsvrak. Halve kontinentet har oppkalt denne fisken etter sunkne skip — norsk vrakfisk, engelsk Wreckfish, tysk Wrackbarsch, nederlandsk Wrakbaars, dansk vragfisk, svensk vrakfisk, finsk Hylkyahven, polsk Wrakon — og fagkilden gir grunnen i én eneste setning: «Adults prefer to inhabit caves and shipwrecks». Derfor heter polen i denne artikkelen: rovfisken som har navnet sitt etter skipsvrak. Fisken er *Polyprion americanus* — en fisk som blir opptil åtti år gammel, og hvis vitenskapelige navn hviler på en tegning fra året 1801.
Mange sager — og en fisk som het Girom
Hvor de vitenskapelige navnene kommer fra, står hos ETYFish Project, et etymologisk register over fiskenavn. Slekten Polyprion (Oken 1817) står der for «poly, many; prion, saw» — mange sager —, «referring to serrations on preopercle and anal- and pelvic-fin spines»: etter taggene på det fremre gjellelokket og på piggene i gatt- og bukfinne. Den som har fisken i hendene, finner saga der FishBase beskriver den: «a rough bony ridge across upper part of the gill cover» — en ru beinkam tvers over den øvre delen av gjellelokket. Familien fører ETYFish som POLYPRIONIDAE, «Wreckfishes» — vrakfiskene. Og artsnavnet? «americanus» skal være «American, based on a drawing sent by British physician-naturalist John Latham (1740–1837) to Schneider, representing a fish called ‹Girom› in America» — amerikansk altså, fordi den britiske legen og naturforskeren John Latham sendte en tegning til Schneider som viste en fisk som i Amerika ble kalt «Girom». ⭐ Det bemerkelsesverdige: «Girom» står den dag i dag i den spanske navnelista til GBIF for arten. Et ord fra en tegning fra året 1801 har overlevd to hundre år — og oppkalt fisken etter et kontinent som FishBase først nevner på andreplass i utbredelseslinja si.
Hvor ulikt kystene ser denne fisken, viser navnelista til GBIF for *Polyprion americanus* (nøkkel 5211265). Det finnes en vrakleir, og norsk hører hjemme der: «vrakfisk» står der for arten. I tillegg tysk «Wrackbarsch» og «Wrackfisch», engelsk «Wreckfish» og «Wreck bass», nederlandsk «Wrakbaars» og «wrakvis», dansk «Atlantisk vragfisk» og «Vragfisk», svensk «Vrakabborre» og «Vrakfisk», finsk «Hylkyahven» — av *hylky*, vrak, og *ahven*, abbor —, polsk «Wrakon», islandsk «Rekaldsfiskur», walisisk «Pysgodyn Broc Môr» og, tydeligst av alle, albansk «peshku i anijeve të fundosura»: de sunkne skipenes fisk. Det finnes en dybdeleir, og den ligger nesten helt i Middelhavet: italiensk «Cernia di fondale», maltesisk «Cerna tal-fond», «Dott tal-fond» og «Hanzir tal-qiegh», slovensk «Globinska kirnja», albansk «Kerr fundi» — overalt bunnen, dypet. Det finnes en steinleir: engelsk «Stone bass» og «Sea rock perch», spansk «Mero de roca». Det finnes det franske «Poisson de bois», trefisken. Det finnes det maltesiske «Hanzir», grisen. Og det finnes, alene og umiskjennelig, det greske «Βλάχος» — vlakeren, gjeteren fra fjellet, for en fisk som aldri har sett ei fjellslette.
💣 Seks navnefeller, hver av dem sjekket mot GBIF-listene for de artene det gjelder. For deg som leser norsk ligger det gode i at vårt eget språk treffer fisken riktig: en vrakfisk er en vrakfisk, og torsk, grouper og skorpionfisk heter noe helt annet hos oss. Fellene begynner først når båten ligger i en søreuropeisk havn — der oppkalles fisken etter dypet, og et halvt dusin språk forveksler ham med tre andre fisker. For det første skorpionfisken. Tyrkisk «iskorpit» står i lista for denne fisken — og «iskorpit» står likeså hos den store skorpionfisken (*Scorpaena scrofa*, nøkkel 2334574), som har sin egen artikkel i denne serien. Bare «İskorpit hanisi» betyr vrakfisk. Den samme forvekslingen en gang til på fransk: GBIF fører her de provençalske formene «Cernio Escourpena» og «Franfré Rascas» — og *rascasse*, *escourpena* er på fransk nettopp skorpionfisken. To språk låner, uavhengig av hverandre, den andre fiskens ord til denne. For det andre torsken. Spansk «Bacalao» står i lista for denne fisken — og «Bacalao» er hos GBIF det spanske navnet på torsken (*Gadus morhua*, nøkkel 8084280), som også har sin egen artikkel i serien. For det tredje «Mero». Spansk «Mero» og «Cherna» står her — men «Mero» står også hos grouperen (*Epinephelus marginatus*, nøkkel 2388507) og hos havabboren (*Dicentrarchus labrax*, nøkkel 2394622, der «Mero» og «Cherne»). Ett ord, tre fisker, tre egne artikler. For det fjerde cernia-en. Italiensk «Cernia» uten tillegg er grouperen; denne fisken heter bare «Cernia di fondale». Like eins på fransk: «Mérou» alene er grouperen, her trengs «Mérou fanfré» eller «Cernier commun». Og maltesisk «Cerna» står hos dem begge — bare «tal-fond», *dypets*, skiller dem. For det femte Balkan. GBIF fører for denne arten ikke noe kroatisk navn i det hele tatt; på serbisk står «Kirnja glavulja». Blankt «Kirnja» er derimot grouperen (serbisk «Kirnja», slovensk «kirnja»), og på serbisk står «Kirnje» til og med hos havabboren. Slovensk løser det reint med «Globinska kirnja», dypets kirnja. For det sjette søsterarten. I den engelske navnelista for denne arten står «Hapuka», «Hapuku», «Bass Groper» og «Blue Cod» — det er navnene på den newzealandske *Polyprion oxygeneios* (nøkkel 5211261, der «Hapuku Wreckfish» og «New Zealand Groper», fransk «Cernier de Nouvelle-Zélande»). Søsterarten sitter altså i navnelista selv.
To meter ti, hundre kilo — og åtti år
Rammedataene kommer fra FishBase. Vrakfisken blir opptil 210 centimeter total lengde, den høyeste publiserte vekta ligger på 100 kilo — og den høyeste rapporterte alderen på 80 år. ⚠️ Den samme kildesida oppgir i regnemodellen for gjenoppbygging av bestanden tmax = 76; de to aldersangivelsene står rett ved siden av hverandre, og denne artikkelen løser det ikke opp. «Common length» oppgir FishBase til 80 centimeter total lengde, lengden ved første kjønnsmodning til Lm 77,9 centimeter (område opp til 90 cm). ⚠️ To tall fra samme kilde som nesten faller sammen: den vanlige fisken er omtrent så stor som den fisken som nettopp har blitt gytemoden. Hva som følger av det, avgjør hver enkelt selv; tallene står der. Om utseendet: «Bluish grey above, paler below with a silvery sheen; fins blackish brown» — over blågrå, under lysere med sølvskjær, finnene svartbrune; ungfisk bærer «black blotches on head and body», svarte flekker på hode og kropp. Kroppen er «tall, compressed», høy og sammentrykt fra sidene, med stort hode og stor munn. Finneformelen: 10 til 12 ryggpigger, 11 til 13 myke ryggstråler, 3 gattpigger, 8 til 10 myke gattstråler. IUCN-statusen er «Data deficient» — datagrunnlaget er utilstrekkelig —, vurdert 30. april 2003. ⚠️ Det er en over tjue år gammel innplassering som uttrykkelig sier at man ikke vet. For mennesket regnes den som «Harmless»; fisket fører FishBase som «minor commercial», som sportsfisk uttrykkelig med «gamefish: yes». Bestandens gjenoppbyggingsevne står på «Low» med en fordoblingstid på 4,5 til 14 år, kjønnsmodningen inntrer etter 9 til 10 år. Det trofiske nivået ligger på 4,1 — det er topprovdyr-område.
Huler, vrak og flytende ting
Den setningen som betyr mest for sportsfiskere, står hos FishBase under «Biology» og er seks ord lang: «Adults prefer to inhabit caves and shipwrecks» — voksne fisker foretrekker huler og skipsvrak. Ikke fritt vann, ikke sandørken: struktur. Og motsatsen fra samme linje: «Juveniles congregate below floating objects» — ungfisk samler seg under flytende objekter, under tre, tang, alt som driver oppe. Nettopp derfra kommer trolig det franske «Poisson de bois», trefisken. Et liv begynner altså ved overflata og ender i vraket på bunnen. Og når den har kommet dit ned, er den alene: «Usually solitary» — som oftest einstøing. Dypet oppgir FishBase til 40 til 600 meter, «usually 100–200 m», vanligvis hundre til to hundre. ⚠️ Miljøangivelsen i samme kilde lyder «Deep-water», selv om området begynner allerede ved 40 meter; denne artikkelen gjengir begge deler og løser det ikke opp. Havet dens er vidt: «Eastern Atlantic: Norway to South Africa … including the Mediterranean» — Øst-Atlanteren fra Norge til Sør-Afrika, inkludert Middelhavet, i tillegg Kanariøyene, Madeira, Kapp Verde og Tristan da Cunha; i Vest-Atlanteren fra Newfoundland til North Carolina, i tillegg Uruguay til Argentina, St. Paul og Amsterdam i Indiahavet og New Zealand i sørvestlige Stillehavet. En fisk som hører hjemme på begge sider av Atlanteren — og hvis navn later som om bare den ene sida var ment.
Hva den spiser — og når den gyter
Byttet oppsummerer FishBase i sju ord: «Feed on large crustaceans, cephalopods and benthic fishes» — store krepsdyr, blekkspruter og bunnlevende fisker. Det er ingen sildestim i fritt vann, men bunnkost: krabber og hummeraktige, blekkspruter, fisker som selv lever på bunnen. Det trofiske nivået på 4,1 passer til det — den spiser dyr som selv spiser dyr. Om formeringen er kilden kort og uten konjunktiv: «Spawn in the summer» — den gyter om sommeren. I tillegg «Primary gonochorists»: den er primært særkjønnet, blir altså født som hann eller hunn og blir det — i motsetning til grouperen, som et halvt dusin språk forveksler den med, og som skifter kjønn i løpet av livet. En fisk som bruker ni til ti år på å bli kjønnsmoden, kan bli åtti og hvis bestandssituasjon IUCN siden 2003 beskriver med «Data deficient», er ingen fisk å avgjøre noe om på magefølelsen.
Hva det betyr ute på vannet
- Posisjonen er hele fisken. FishBase nevner huler og skipsvrak som voksne fiskers foretrukne tilholdssted. Den som ikke kjenner vraket, finner ikke fisken — her avgjør lokalkunnskap, ikke agnet.
- Hundre til to hundre meter. Kilden nevner 40 til 600 meters dyp, vanligvis 100 til 200. Fra land er denne fisken ikke å nå; dette er en båtsak.
- Én, ikke ti. «Usually solitary» — voksne vrakfisker er som oftest einstøinger. Én plass, én fisk; ingen stim som rykker inn etterpå.
- Bunnkost, ikke sild. Store krepsdyr, blekkspruter, bunnlevende fisker. Hvilken agnstørrelse eller metode som fanger, sier ingen av de leste kildene; denne artikkelen lover ingen.
- Drivgods er barnekammer. Ungfisk samler seg under flytende objekter. Det som henger under planken, er kanskje avkommet til den fisken man leter etter nede i dypet.
- Åtti år, ni år til modning. FishBase oppgir en høyeste alder på 80 år, en fordoblingstid på 4,5 til 14 år og gjenoppbyggingsevnen «Low»; IUCN har siden 2003 stått på «Data deficient». Det er et argument for skånsom behandling og for å sette ut igjen — og noe du avgjør selv.
- Sjekk reglene selv. Kroatia fører for eksempel *Polyprion americanus* i sportsfiskereglene sammen med grouperne og begrenser den gruppa til én enhet per fisker; minstemål, fangstmengder og fredningstider er forskjellige fra land til land og endrer seg. Rett myndighet avgjør; dette er ingen juridisk rådgivning.
Vrakfisken er rovfisken som har navnet sitt etter skipsvrak: en fisk hvis slektsnavn betyr «mange sager», hvis artsnavn kommer fra en tegning fra året 1801, og som kystene i Europa alt etter synsvinkel oppkaller etter vrak, etter dypet, etter stein, etter tre eller etter en gjeter fra fjellet. Det de alle beskriver, er det samme: en gammel, einstøing fisk ved en struktur man må kjenne. StrikeAhead leser forhold og dyp og lærer av fangstene dine; appen sier deg når det lønner seg, og StrikeAhead Pathfinder sier deg med hvem du drar ut på ukjent vann — kuratert, personlig sjekket, med verifiserte fangster i stedet for reklamebilder, uten betalt rangering og for deg som sportsfisker uten formidlingsgebyr.