Fiske etter gulfinnetun: tunfisken som ikke skal finnes i Middelhavet

6. oktober 2026

En setning på FishBase-siden om gulfinnetunen gir ikke noe spillerom: utbredt i tropiske og subtropiske hav over hele verden, «men ikke i Middelhavet». Tysk, spansk, fransk, russisk, japansk, norsk, svensk og kroatisk Wikipedia sier det samme. Nederlandsk Wikipedia skriver derimot at den også finnes i Middelhavet, den tyrkiske kaller den der til og med utbredt, og den italienske mener det er uklart om den av og til svømmer inn dit. Vil du som europeer fange en sikkert belagt gulfinnetun, bør du derfor se mot Atlanterhavet: Ifølge italiensk Wikipedia lever den i Europa langs den portugisiske atlanterhavskysten, og den engelske nevner Kanariøyene, Madeira og Asorene blant stedene der det fortsatt fiskes tunfisk med stang og snøre — selv om ifølge samme kilde bare få av disse båtene går målrettet etter gulfinnetun. Denne artikkelen handler om gulfinnetunen, *Thunnus albacares* — på tysk Gelbflossen-Thun, på engelsk yellowfin tuna, på fransk thon jaune eller albacore, på spansk rabil, på italiensk tonno a pinne gialle, på portugisisk atum-amarelo, på japansk キハダ (kihada), på Hawaii ahi.

«Hvitt kjøtt» og en art som aldri fantes

Gulfinnetunen hører til familien makrell, tunfisk og bonitt (Scombridae). Slektsnavnet *Thunnus* fører FishBase tilbake til det greske thynnos, tunfisken. Den ble beskrevet i 1788 av den franske naturforskeren Pierre Joseph Bonnaterre (FishBase, fransk Wikipedia). Artsnavnet *albacares* betyr ifølge engelsk Wikipedia «hvitt kjøtt». Engelsk Wikipedia forteller en fin historie om de store, gamle fiskene med sine påfallende lange, sigdformede finner: Man trodde først at de var en egen art og kalte dem Allison tuna — et navn som Louis Mowbray, den gang kurator for akvariet på Bermuda, ga dem i 1920. Fransk Wikipedia fører i dag hans *Thunnus allisoni* som et rent synonym. Ifølge japansk Wikipedia danner gulfinnetunen sammen med to nære slektninger en egen underslekt, *Neothunnus*.

Slik kjenner du den igjen

Kroppen er langstrakt og spoleformet, bare lett sammentrykt fra sidene (FishBase). De to ryggfinnene er bare skilt av et smalt mellomrom; den første har 11 til 14 piggstråler, den andre 12 til 16 bløtstråler, bak følger 8 til 10 småfinner. Gattfinnen har 11 til 16 bløtstråler og 7 til 10 småfinner (FishBase). Hos store eksemplarer kan den andre ryggfinnen og gattfinnen bli svært lange — ifølge FishBase godt over 20 % av gaffellengden, ifølge engelsk Wikipedia når de nesten helt til halen og ser ut som sigder eller krumsabler. Brystfinnene er middels lange: De når som regel forbi begynnelsen av den andre ryggfinnen, men ikke forbi enden av dens basis (FishBase). På den første gjellebuen sitter det 26 til 34 gjellegitterstaver. Halerota er svært slank og har på hver side en kraftig kjøl mellom to mindre. Den har svømmeblære. Et kjennetegn man bare ser når fisken sløyes: Undersiden av leveren er glatt, uten striper (FishBase); ifølge spansk Wikipedia skiller det den fra storøyet tunfisk og blåfinnet tunfisk av samme størrelse.

Fargen: Ryggen er metallisk mørkeblå, går over gult til sølv på buken, og buken er ofte gjennomtrukket av rundt 20 brutte, nesten loddrette linjer (FishBase). Rygg- og gattfinnen og alle småfinnene er klart gule, småfinnene med en smal svart kant (FishBase) — derav navnet. Svensk Wikipedia beskriver i tillegg et klart gult lengdebånd på hver side. Vær forsiktig med ungfisk: Ifølge japansk Wikipedia har de skrå hvite striper på sidene, har ennå korte finner og er derfor vanskelige å skille fra andre tunfisker, særlig fra unge storøyde tunfisker.

Størrelse: FishBase oppgir 239 cm gaffellengde som maksimum, 150 cm som vanlig lengde og 200 kg som tyngste publiserte vekt. Verdensrekorden hos IGFA ligger ifølge engelsk Wikipedia på 200,94 kg, tatt i 2024 utenfor Cabo San Lucas (Mexico); den forrige rekorden på 193,68 kg fra samme område (2012) ga fangeren én million dollar i premiepenger. Utenfor Japan forblir de ifølge japansk Wikipedia mindre: høyst rundt 1,5 m og 70 kg.

Hvor den står, og hva den spiser

Utbredelse: ifølge FishBase over hele verden i tropiske og subtropiske hav mellom 50° nord og 50° sør, ved 15 til 31 °C, en langvandrende fisk — og ikke i Middelhavet. Portugisisk Wikipedia unntar dessuten Rødehavet og Sør-Kinahavet. I Japan forekommer den ifølge japansk Wikipedia sør for Hokkaido, hyppigst på stillehavssiden sør for Izu-øyene, sjelden i Japanhavet.
Leveområde: en fisk fra åpent hav som lever over og under sprangsjiktet; i de frie vannmassene, men sjelden ved rev (FishBase). Ifølge engelsk Wikipedia kommer den under de rette forholdene også nær kysten — særlig ved øyer midt ute i havet som Hawaii, Ascension og St. Helena, der agnfisken samler seg tett under land. På Nansei-øyene og Izu- og Ogasawara-øyene fanger man den ifølge japansk Wikipedia til og med fra berget.
Dybde: FishBase oppgir 1 til 1 602 meter, som regel 1 til 250 meter. Fordi den er følsom for oksygenmangel, fanges den i tropene som regel ikke dypere enn 250 meter (FishBase). Ifølge engelsk Wikipedia holder den seg mest i de øverste 100 meterne; i en studie lå 90 % av de målte dybdene om natta grunnere enn 88 m og om dagen grunnere enn 190 m. En fisk merket i Indiahavet tilbrakte 85 % av tiden grunnere enn 75 m — og dykket tre ganger ned, til 578, 982 og 1 160 meter.
Føde: fisk, krepsdyr og blekksprut (FishBase); trofisk nivå 4,4. Engelsk Wikipedia nevner raske byttedyr som flygefisk, makrellgjedde og makrell, dessuten stimfisk som lysprikkfisk, ansjos og sardin; store gulfinnetun jakter på mindre slektninger som fregattmakrell og bukstripet bonitt. I magene deres har man ifølge russisk Wikipedia funnet fisk fra 50 ulike familier.
Selskap: Den svømmer i stimer som sorterer seg etter størrelse, med sin egen art eller blandet; store fisker trekker ofte med delfiner og står under drivgods (FishBase). Ifølge engelsk Wikipedia er blandede stimer med bukstripet bonitt vanlige, den følger også hval og hvalhai, følger av og til skip og står utenfor Hawaii ved forankrede fiskesamlere (FADs). Ifølge italiensk Wikipedia bruker fiskere til og med delfinene som tegn på tunfisk.
Fart: opptil 20,8 m/s (engelsk Wikipedia), ifølge russisk Wikipedia opptil 75 km/t. Som all tunfisk er den ifølge engelsk Wikipedia varmblodig; når den svømmer fort, legges finnene inn i riller.

Gyting med få dagers mellomrom

Gytingen skjer ifølge FishBase i tropiske og ekvatornære farvann i alle de store havene. På høyere breddegrader er den sesongbundet med en topp om sommeren, på lavere breddegrader kan den pågå hele året. Gulfinnetunen er en porsjonsgyter: I sesongen gyter den med noen dagers mellomrom (FishBase), egg og larver driver i de frie vannmassene. En stor hunn kan ifølge russisk Wikipedia bære opptil 8,5 millioner egg, en liten rundt én million. Den vokser raskt: ifølge russisk Wikipedia 20 til 40 cm i året, ifølge japansk 50 cm det første og 1 m det andre året — og som toåring er den der allerede kjønnsmoden.

Slik fanges den — og det bør du vite

FishBase fører den som sportsfisk og som svært kommersiell; prisklassen er «høy», og til sashimi er den særlig verdsatt. Engelsk Wikipedia forteller sportsfiskets historie: Utenfor Catalina Island i California dukket den opp kort etter at tunfisket med stang begynte; på Bermuda utviklet man agning fra ankret båt over gode banker og fanget den på lett utstyr; på Hawaii fisket man med fjærsluk. I dag jaktes den ifølge engelsk Wikipedia av tusenvis av sportsfiskere langs den amerikanske østkysten, i Mexicogolfen — der fritidsfisket etter den anslås å ha en økonomisk effekt på 7 milliarder dollar i året —, utenfor Sør-Afrika, Australia og New Zealand. Ifølge russisk Wikipedia hører den sammen med marlin, sverdfisk og seilfisk til trofeene i en «Grand Slam» hos IGFA. Spansk Wikipedia roser dens hurtighet og kraft i drillen.

⚠️ Det som følger, er en slutning ut fra biologien, ikke en kildeopplysning: En fisk som mest jakter i de øverste 100 meterne, følger stimer av agnfisk, trekker med delfiner og står under drivgods, må letes etter på åpent hav — ved drivgodslinjer, ved fiskesamlere og der øyer presser agnfisken sammen. En fisk som kan nå 200 kg og svømmer i over 20 meter i sekundet, krever kraftig, solid utstyr. For europeiske sportsfiskere ligger de belagte fiskeplassene i Atlanterhavet: ved kysten av Portugal og rundt Kanariøyene, Madeira og Asorene. I Middelhavet ville en gulfinnetun ifølge FishBase vært en sensasjon — og enhver antatt fangst der er heller en grunn til å sjekke artsbestemmelsen én gang til.

Til kjøkkenet: FishBase klassifiserer den som ufarlig. Kjøttet er ifølge japansk Wikipedia jevnt rødt fra hodet nesten helt til halen, magert og fast, i fargetonen lysere enn hos blåfinnet tunfisk. På Hawaii heter den ahi og havner i poke; ifølge engelsk Wikipedia kjenner handlerne bare to kvaliteter, «sashimikvalitet» og «annet». Mesteparten av verdensfangsten går ifølge engelsk Wikipedia på boks. Fra Atlanterhavet kommer også et uvanlig økonomisk tall: Gulfinnetun tatt på håndsnøre hører ifølge engelsk Wikipedia til de få eksportvarene fra St. Helena.

Og bestanden? IUCN fører den som «Least Concern» — ikke truet (FishBase: vurdert 15. januar 2021). Ifølge russisk Wikipedia var den fra 2011 til 2021 klassifisert som «Near Threatened». Greenpeace satte den i 2010 på sin røde liste over matfisk (engelsk Wikipedia). FishBase vurderer sårbarheten for fiske som «moderat til høy» (46 av 100), for klimaendringer som «moderat» (42 av 100); bestandene kan ifølge FishBase doble seg på 1,4 til 4,4 år. For Atlanterhavet fastsetter tunfiskkommisjonen ICCAT ifølge russisk Wikipedia en totalkvote på 110 000 tonn i året og forbyr snurpenotfiske ved ekvator fra november til januar; ifølge fransk Wikipedia stenger Ghana og Ekvatorial-Guinea fisket i januar og februar. Minstemål, fangstmengder og fredningstider fastsetter hvert land selv — sjekk dem på stedet.

Fem motsigelser, latt stå åpne

Middelhavet — ja eller nei? FishBase og tysk, spansk, fransk, russisk, japansk, norsk, svensk og kroatisk Wikipedia: finnes ikke. Den nederlandske: forekommer også i Middelhavet. Den tyrkiske: utbredt der. Den italienske: uklart. Og engelsk Wikipedia nevner Club Nautico de San Remo og Club Nautique de Cannes som tidlige arrangører av turneringer i gulfinnetunfiske fra slutten av 1960-tallet. Det samme med Rødehavet: Portugisisk Wikipedia utelukker det, den engelske nevner Bab al-Mandab som et sted der den samler seg.
Hvor gammel? FishBase oppgir 18 år som høyeste rapporterte alder. I avsnittet om motstandskraft regner samme side med en maksimalalder på 8 år; japansk og nederlandsk Wikipedia sier 8, fransk, portugisisk, kroatisk og finsk 9 år.
Når kjønnsmoden? FishBase: ved rundt 103 cm (78 til 158 cm). Fransk Wikipedia: ved 2 til 3 års alder ved i snitt 100 cm. Den japanske: ved 1 m etter 2 år. Den russiske: ved 50 til 60 cm. Den spanske: ved rundt 40 cm.
Hvor stor, hvor tung? FishBase og de fleste Wikipediaer: 239 cm og 200 kg. Den svenske: det lengste registrerte dyret 280 cm, det tyngste 400 kg. Den japanske nevner litteratur der den når 3 m i tropene. Den arabiske oppgir i avsnittet om Jemen en lengde på 1 600 til 1 800 cm — åpenbart en enhetsfeil. Også når det gjelder rekorden, spriker tallene: 200,94 kg (engelsk), 193 kg (russisk), 184 kg (hebraisk), 176 kg fra året 1977 (arabisk Wikipedia).
Hvor dypt? FishBase: som regel ned til 250 m, høyst 1 602 m; engelsk Wikipedia oppgir 1 592 m som det dypeste målte dykket. Den nederlandske: 0 til minst 400 m. Den russiske: voksne ned til 150 m, sjelden dypere enn 100 m. Den franske: ned til 250 m. Den norske: sjelden dypere enn 100 m, fordi den trenger mer enn 2 ml oksygen per liter.

Seks navn som fører til feil fisk

«Albacore». På fransk er albacore det offisielle FAO-navnet på nettopp denne fisken (fransk Wikipedia). På engelsk er albacore derimot albakor, *Thunnus alalunga* — det påpeker fransk Wikipedia selv. Albakoren behandles i en egen gruppe i denne serien.
«Albacora», «albakor», «albakora». GBIFs navneliste fører for gulfinnetunen Albacora på spansk, portugisisk, svensk og rumensk, albakor på norsk og albakora på polsk; på italiensk heter den ifølge GBIF og Wikipedia også tonno albacora. Samme GBIF-database fører imidlertid albacora, albakor og albakora også for albakoren (*Thunnus alalunga*) — og på portugisisk albacora i tillegg for storøyet tunfisk. Den som bare leser «albacora», vet ikke hvilken tunfisk det er snakk om.
«Ahi». Under det hawaiiske navnet ahi selges den internasjonalt (tysk og engelsk Wikipedia). Men på Hawaii heter også den nært beslektede storøyde tunfisken, *Thunnus obesus*, ahi (engelsk og finsk Wikipedia) — og GBIF fører 'Ahi også for storøyet tunfisk.
«Thon rouge», «atún blanco», «atún claro». Fransk Wikipedia nevner thon rouge blant navnene som også brukes om gulfinnetunen — GBIF fører imidlertid thon rouge som navn på blåfinnet tunfisk. Spansk Wikipedia nevner atún blanco som handelsnavn for gulfinnetunen — GBIF fører atún blanco som navn på albakor. Og atún claro, «lys tunfisk», er ifølge spansk Wikipedia det vanlige navnet på boks.
«Rabil» og «rabilho». På spansk heter den rabil (spansk Wikipedia, GBIF), og GBIF fører på portugisisk også atum rabil. To bokstaver til, og det er en annen fisk: atum-rabilho er ifølge GBIF blåfinnet tunfisk. Den behandles også i en egen gruppe i denne serien.
Allison, kihada, thamad. Den gamle Allison tuna er ingen egen fisk, men en stor gulfinnetun (engelsk Wikipedia). GBIF kjenner dessuten «Autumn albacore» og «Pacific long-tailed tuna». I Japan har キハダ ifølge japansk Wikipedia mange lokale navn — キワダ, マシビ, イトシビ, シビ, ungfisk キメジ, og i prefekturet Kōchi heter ungfisken ビン — nesten som ビンナガ, albakoren. På arabisk heter den ifølge arabisk Wikipedia تونة الزعنفة الصفراء, men også قبابة eller جيذر, i Jemen الثمد. Og på tysk? GBIF fører Gelbflossen-Thun, Gelbflossenthun og Gelbflossenthunfisch.

Da gjenstår spørsmålet som hver artikkel i denne serien begynner med: når. Dybde, føde og jaktmåte står ovenfor, og de ligger fast. Det som endrer seg hver dag, er alt det andre — og om en dag på vannet er verdt det, avgjøres nettopp der. Det regner StrikeAhead ut: Den tar forholdene ved ditt vann og forteller deg når turen er verdt det. Og fordi man ikke kjenner drivgodslinjene og kantene utenfor en atlanterhavsøy fra første dag, forteller StrikeAhead Pathfinder deg hvem du drar ut med: kuraterte guider og skippere, personlig kontrollert før de blir listet — lisens og forsikring —, med verifiserte fangster i stedet for reklamebilder, uten betalt rangering og for deg som sportsfisker uten formidlingsgebyr.

Fisk det riktige øyeblikket →