Almaco jack (Seriola rivoliana): den andre amberjacken i Middelhavet — seks funn siden 2000, og trolig mange flere forvekslinger

Den som lander en stor amberjack i Middelhavet, går ut fra at det er *Seriola dumerili*. Som regel stemmer det. Men siden år 2000 er en annen, svært lik art påvist i Middelhavet: *Seriola rivoliana* — på engelsk almaco jack eller longfin yellowtail, på italiensk ricciola oceanica eller ricciola falcata (italiensk Wikipedia), på fransk sériole limon, på spansk blant annet medregal limón, på katalansk círvia rivoliana, på japansk ヒレナガカンパチ og på russisk Южноамериканская лакедра (GBIF, Wikidata, Wikipedia). Et eget norsk navn fant vi ikke — verken GBIF eller Wikidata oppgir noe. Heller ikke et eget tysk navn. Det samme gjelder portugisisk, nederlandsk (bare et navn som deles med *S. dumerili*), dansk, svensk, finsk, tyrkisk, gresk, kroatisk, slovensk, albansk og arabisk. Her kan du lese hvordan du kjenner den igjen, hvor i Middelhavet den allerede er fanget, hva den spiser — og hvorfor CIESM-atlaset antar at den er vanligere enn tallene sier.

En fisk med ti gamle navn

Den ble beskrevet i 1833 i *Histoire naturelle des poissons* av Achille Valenciennes og Georges Cuvier — Cuvier var ifølge engelsk Wikipedia allerede død i 1832 på det tidspunktet. Derfor står det i noen kilder «Valenciennes, 1833» (FishBase, GBIF), i andre «Cuvier, 1833» (CIESM-atlaset). Engelsk Wikipedia lister opp ti synonymer, blant dem *Seriola bonariensis*, *S. falcata*, *S. colburni* og *S. dubia* — arten ble altså «oppdaget» om og om igjen. Den hører til familien Carangidae (taggmakrellfamilien) og er nært beslektet med *S. dumerili* og yellowtail (engelsk Wikipedia).

Slik kjenner du den igjen — og skiller den fra S. dumerili

  • Det viktigste kjennetegnet: finnelappen. Den fremre, høye lappen på den andre ryggfinnen er påfallende lang hos den: 19–22 % av gaffellengden (CIESM-atlaset; FishBase: 18–22 %). Hos *Seriola dumerili* (greater amberjack) og slektningene går denne lappen ifølge CIESM-atlaset 6 til 8,6 ganger opp i gaffellengden og er som regel litt kortere enn brystfinnen. Derav navnene *longfin* og *falcata* («sigdformet»).
  • Formen: mindre langstrakt og mer sammentrykt enn de fleste taggmakreller (engelsk Wikipedia). Italiensk Wikipedia beskriver den som tydelig mer høyrygget enn *S. dumerili*, særlig i ryggprofilen.
  • Hodet: et mørkt skråbånd går fra øyet til begynnelsen av den første ryggfinnen og er ifølge italiensk Wikipedia som regel også synlig hos voksne. Overkjeven når omtrent til midten av pupillen (FishBase) eller midten av øyet (CIESM-atlaset).
  • Fargen: rygg brun, olivengrønn eller blågrønn, iblant med fiolette eller bronsefargede refleksjoner, buk lysere, ofte messing- eller lavendelfarget (italiensk og engelsk Wikipedia). Langs sidene går det ofte en gulaktig eller ravfarget lengdestripe (FishBase, CIESM-atlaset). Bukfinnene er hvite på undersiden (engelsk Wikipedia).
  • Finnene: ryggfinne med 27–33 bløtstråler i den andre delen, gattfinne med 18–22 (alle kilder). Halefinnen er dypt kløftet, halerota har en grop oppe og nede (FishBase).
  • Ungfisken: opptil omtrent 18–20 cm har de seks til sju mørke tverrbånd på kroppen og et mørkt nakkebånd (italiensk Wikipedia, CIESM-atlaset, FishBase).

Hvor stor den blir

FishBase oppgir en maksimal lengde på 160 cm (gaffellengde) og en maksimal vekt på 59,9 kg, som vanlig lengde 90 cm — de samme verdiene står i engelsk, italiensk, katalansk og japansk Wikipedia. Florida Fish and Wildlife Conservation Commission oppgir ifølge engelsk Wikipedia at en typisk fangst bare veier rundt ti pund (ca. 4,5 kg) — den lever i små grupper spredt over store strekninger og er ingen vanlig fangst. CIESM-atlaset setter verdiene betydelig lavere — se nedenfor.

Hvor den lever — globalt

Den finnes i alle tropiske og varmtempererte hav (CIESM-atlaset, FishBase): i Indo-Stillehavet fra Kenya og Sør-Afrika til Marianene, Ryūkyū-øyene, Ny-Caledonia og Kermadecøyene, i det østlige Stillehavet fra California til Peru inkludert Galápagos (FishBase, engelsk Wikipedia). I Rødehavet og i Fransk Polynesia mangler den (FishBase, spansk og katalansk Wikipedia). I det nordøstlige Atlanterhavet er utbredelsen ifølge FishBase «ikke godt kjent»; engelsk Wikipedia nevner Asorene, Madeira og fastlands-Portugal, i tillegg meldinger fra Sør-England og Biscayabukta, og italiensk Wikipedia regner den som ganske vanlig ved kysten av Portugal.

Den er en fisk fra det åpne havet utenfor kontinentalsokkelen og kommer ifølge italiensk Wikipedia bare inn mot kysten der vannet er svært dypt. Voksne fisker står i små grupper ved ytre revskråninger, sjøfjell og banker (FishBase, japansk Wikipedia); ifølge engelsk Wikipedia oppsøker den vrak oftere enn de fleste andre taggmakreller. CIESM-atlaset regner den som «sannsynligvis mer oseanisk» enn slektningene i samme slekt. Ungfisk samler seg ute på åpent hav under drivende gjenstander (FishBase, italiensk Wikipedia, CIESM-atlaset). Spansk Wikipedia nevner foretrukne vanntemperaturer på 18–24 °C.

I Middelhavet: seks påviste fisker

Det første funnet i Middelhavet er fra år 2000: én enkelt fisk utenfor øya Lampedusa (Castriota og kolleger 2002, *Journal of Fish Biology*). Et andre fulgte fra samme område (Castriota og kolleger 2004, *Cybium*). I 2011 ble tre eksemplarer utenfor Mallorca meldt — det første funnet i det vestlige Middelhavet (Valls og kolleger 2011, *Marine Biodiversity Records*) —, samme år det første fra Nord-Tunisia (Mansour og kolleger 2011). I 2017 kom Libya til (Shakman og kolleger 2017, *BioInvasions Records*). CIESM-atlaset over eksotiske fisker i Middelhavet teller totalt seks fangede eksemplarer på forskjellige steder og i forskjellige år og oppgir veien som «via Gibraltar» — den har altså vandret inn fra Atlanterhavet, ikke gjennom Suezkanalen.

Og så kommer setningen som er interessant for sportsfiskere: Fordi den ligner *S. dumerili* så mye, kan den ha blitt forvekslet med den og derfor være vanligere enn funnene viser (CIESM-atlaset). Italiensk Wikipedia mener det er mulig at den på grunn av tropikaliseringen av Middelhavet også dukker opp andre steder. Den som fanger en «ricciola» med påfallende lang ryggfinnelapp, bør altså se nærmere etter.

Hva den spiser

Den er en rovfisk som ifølge engelsk og japansk Wikipedia spiser både dag og natt: mindre fisk, i tillegg små akkar, blekkspruter (åttearmede), krabber og reker. FishBase nevner hovedsakelig fisk, dessuten virvelløse dyr, og plasserer den på trofisk nivå 4,5 — høyt oppe i næringskjeden. Spansk Wikipedia beskriver hvordan føden endrer seg med størrelsen: Ungfisk på rundt 4 cm spiser særlig hoppekreps av slekten *Calanus*, fisk på rundt 15 cm allerede sardiner, makrell og akkar. En særegenhet beskriver engelsk og japansk Wikipedia: Den gnir seg mot den ru huden til haier for å bli kvitt hudparasitter — og iblant mot dykkere, som den tydeligvis tar for haier.

Gyting og vekst

Eggene og larvene driver fritt i vannet (FishBase, CIESM-atlaset); ifølge spansk Wikipedia er eggene gjennomsiktige og omtrent 1,2 mm store, og formeringsraten er høy. Ifølge engelsk Wikipedia gyter den hele året, opptil hver uke; italiensk Wikipedia beskriver gytesamlinger. Et viktig punkt står hos FishBase: Motstandskraften regnes som lav — en bestand trenger 4,5 til 14 år på å fordoble seg, og sårbarheten for fiske vurderes som høy til svært høy (74 av 100).

Fiske, oppdrett og en advarsel

Ifølge engelsk Wikipedia gjør den uvanlige utholdenheten den til et ettertraktet mål i dyphavssportsfisket; FishBase oppfører den som sportsfisk og matfisk i priskategorien «svært høy». I middelhavssammenheng nevner italiensk Wikipedia bare liner, pelagiske garn og dorging. Bedre kjent enn de ville fiskene er oppdrettet: Utenfor Hawaii oppdrettes den i dype, forankrede nettmerder som «Hawaiian Kampachi» eller «Kona Kampachi», i Mexico som «Baja Kampachi» (engelsk Wikipedia); ifølge spansk Wikipedia planla også Ecuador å oppdrette den. Kjøttet er fast og tett som tunfisk og inneholder omtrent 30 % fett (engelsk og japansk Wikipedia). Viktig: Villfanget fisk kan overføre ciguatera (FishBase, engelsk og japansk Wikipedia), særlig fra korallrevområder; oppdrettet fisk med kontrollert fôr ifølge engelsk Wikipedia ikke. En ciguatera-melding fra Middelhavet fant vi ikke i kildene våre.

Status — og hva du kan gjøre

På IUCNs rødliste regnes den som «livskraftig» (Least Concern). Engelsk Wikipedia skriver at de ville bestandene er rikelige og aldri har vært fisket kommersielt i stor skala. Likevel: Med lav motstandskraft og høy sårbarhet for fiske (FishBase) hører den til artene der gjenutsetting av en stor fisk gjør en forskjell. Om det gjelder et minstemål, en fredningstid eller en fangstbegrensning for den, fastsettes av nasjonale og regionale regler — vi oppgir bevisst ikke noe tall. Sjekk på stedet hva som gjelder nå, særlig i marine verneområder. Og fordi det i hele Middelhavet bare finnes en håndfull funn: Et bilde av ryggfinnen med sted og dato er verdifullt for forskningen.

Sju motsigelser i kildene

  • Hvor i Middelhavet? FishBase samt italiensk, spansk og katalansk Wikipedia nevner bare Lampedusa. CIESM-atlaset nevner i tillegg Nord-Tunisia, Balearene og Libya. Engelsk Wikipedia skriver om spredte meldinger fra Balearene til Gabèsbukta — et funn fra Gabèsbukta fant vi ikke i fagliteraturen som CIESM-atlaset siterer.
  • Lever den i det vestlige Atlanterhavet? FishBase, engelsk og katalansk Wikipedia: ja, fra Cape Cod til Nord-Argentina. Spansk Wikipedia: Den mangler i det vestlige Atlanterhavet.
  • Hvor stor blir den? FishBase og fire Wikipedia-utgaver: vanligvis 90 cm, maksimalt 160 cm. CIESM-atlaset: vanligvis 50–80 cm, maksimalt 120 cm.
  • Hvilket kjønn blir stort? Spansk Wikipedia: hanner bare rundt 50 cm, hunner opptil 1,5 m. FishBase og katalansk Wikipedia oppgir de 160 cm uttrykkelig for hanner, henholdsvis «hanner/uten kjønnsangivelse».
  • Hvor dypt? Engelsk og japansk Wikipedia: 5–160 m, oftest 5–35 m. FishBase og italiensk Wikipedia: 5–245 m, oftest 30–35 m (FishBase). Spansk Wikipedia: typisk rundt 50 m, påvist dypere enn 300 m.
  • Hva spiser den hovedsakelig? FishBase og italiensk Wikipedia: fisk, blekksprut først på andreplass. Spansk Wikipedia: Voksne spiser bløtdyr, krepsdyr, pigghuder og små fisker — fisken sist.
  • Når vurdert? FishBase: IUCN-vurdering fra 21. august 2012. Engelsk Wikipedia: vurdert 2015.

Ingen motsigelse, selv om det ser slik ut: Italiensk Wikipedia teller 7 piggstråler i den første ryggfinnen og 1 i gattfinnen, FishBase og japansk Wikipedia 8 og 3. CIESM-atlaset løser det opp: VII + I og II + I — avhengig av om man regner med piggstrålen foran den andre ryggfinnen og de to frittstående gattfinnepiggene.

Fem feller i navnet

  • «Kampachi» er ikke alltid kampachi. I Japan heter カンパチ (*kanpachi*) greater amberjack *S. dumerili* (Wikidata, GBIF); *S. rivoliana* er ヒレナガカンパチ, «den langfinnede kanpachien». På hawaiiske og meksikanske menyer er «Kampachi» derimot oppdrettet *S. rivoliana* (engelsk Wikipedia).
  • «Greater amberjack» er den andre fisken. GBIF oppgir for *S. rivoliana* også de engelske navnene greater amberjack, European amberjack og til og med bonito — men «greater amberjack» er standardnavnet på *S. dumerili*, og «bonito» betyr ellers stripet pelamide.
  • «Barnsteenmakreel» og «írio» deles av to arter. GBIF oppgir det nederlandske navnet barnsteenmakreel og det portugisiske írio både for *S. rivoliana* og for *S. dumerili*.
  • «Medregal», «coronado», «huayaipe» er samlenavn. GBIF oppgir medregal og coronado for begge artene; bare medregal limón fant vi utelukkende hos *S. rivoliana*. I Ecuador kalles ifølge spansk Wikipedia flere Seriola-arter «huayaipe». Og GBIF oppgir til og med boquerón — i Spania navnet på ansjosen.
  • «Søramerikansk» er misvisende. Det russiske navnet hos GBIF, Южноамериканская лакедра («søramerikansk lakedra»), passer dårlig for en fisk som lever i alle varme hav.

Tilbake står spørsmålet som hver artikkel i denne serien begynner med: når. Hos en rovfisk som står i små grupper ved dype skråninger, banker og vrak og spiser både dag og natt, avgjør den riktige dagen mer enn noen rigg. Leveområde, byttedyr og kjennetegn står ovenfor, og de ligger fast. Det som endrer seg hver dag, er forholdene ved ditt vann — det regner StrikeAhead ut og sier deg når turen er verdt det. Og fordi man ikke kjenner kantene og reglene i et fremmed farvann fra første dag, sier StrikeAhead Pathfinder deg med hvem du drar ut: kuraterte guider og skippere, personlig kontrollert før de listes — lisens og forsikring —, med verifiserte fangster i stedet for reklamebilder, uten betalt rangering og for deg som sportsfisker uten formidlingsgebyr. Appen sier når, Pathfinder med hvem.